Himmelsk mektig, Bloom

Med Orlando Bloom i hovedrollen har Ridley Scott skapt en knakende god film om korstogene på 1100-tallet. «Kingdom of Heaven» bør oppleves.

Publisert

Kingdom of Heaven (Kingdom of Heaven). USA 2005. Regi: Ridley Scott. Skuespillere: Orlando Bloom, Eva Green, Liam Neeson og Jeremy Irons .

Sensur: 15 år

«Hva slags mann er en mann som ikke gjør verden til et bedre sted?»

Dette er en film med de store temaene, de store slagene, mektige bildene og de rettvise helteskikkelsene. Et poeng for kinogjengeren må være at man nettopp går med på dette, at i filmens univers er det disse pompøse lovene som råder.

Og ser man forbi spenningen og den storslagne historien, kan filmen oppfattes som både givende og aktuell.

Historiske korstog
Handlingen i «Kingdom of Heaven» går for seg mellom de store korstogene i 1186. Den tar for seg en viktig periode i den vestlige sivilisasjonens historie, da de kristne med korset og sverdet i hånd braste sammen med den muslimske verden med en utrolig arroganse.

Bloom spiller smeden Balian som sørger etter tapet av sitt barn, og konens påfølgende selvmord. Han blir oppsøkt av hans urettmessige far Godfrey av Ibelin (Liam Neeson), baron til kongen av Jerusalem og viet til å bevare freden i Det hellige land. Balian slår følge med ham til Jerusalem for å søke tilgivelse for seg og sin avdøde kone. På veien dør faren, og Bailian arver hans post under kongen og farens land ved Jerusalem. Han blir trukket mot kongens søster, Sibylla. Samtidig er kongen døende, med en svoger som agiterer til krig mot muslimene.

Vakker Bloom
Orlando Bloom er vakker som Balian. I et intervju med God kveld Norge fortalte skuespilleren hvordan han måtte spise seg opp i rollen. Men han ruver med mer en kroppen, og har her fått et større register å spille på som skuespiller enn det han hadde som Legolas i Ringenes herre-filmene.

Jeremy Irons er også tungt til stede i sin birolle, og absolutt en person som er med på å bære handlingen.

Rått og upolert
Filmen er signert Riddley Scott, mannen som forandret sci-fi-genren med «Alien». Siden har han stått bak flere suksesser som «Gladiator» og «Thelma og Louise».

Scott er kjent for sitt skarpe, visuelle blikk. Dette åpenbarer seg i kampscenen til «Kingdom of Heaven», som i motsetning til flere andre kampfilmer ikke dveler ved volden. Bildespråket er rått og upolert. Korte, brutale bilder, er sydd sammen med menneskelige uttrykk som viser smerten. Samtidig skifter manøvrene i slagene i tempo, mellom «hurtig spoling» og dvelende bilder - uten at det blir irriterende. Resultatet er en film som setter seg i magen, og beholder driven på tross av at den varer over to timer.

Eviggyldige tema
Ønsker man å ta filmen til et annet plan, har den absolutt et budskap som gir rom for refleksjon. På det religiøse plan står begreper som sjel, samvittighet og tilgivelse sentralt. Spørsmål som reiser seg er: Hva er religionen verdt? Er noen religion bedre enn en annen?

På det filosofiske plan spør den: Hva er et menneske? Hva er en mann? Hva gjør sjelen for et menneske?

Når Orlando Bloom i Balians skikkelse postulerer at du kan styre mannen, men ikke hans sjel, gir det gjenklang helt tilbake til den greske tragediens univers. Når den greske heltinnen Antigone forkynner at kun de døde kan trøste henne, fordi hennes sjel er død, tangerer hun det eviggyldige resonnementet: Et menneskes egenverd ligger i hjertet og i tanken, og troen på å gjøre det rette - om det så fører i døden.

Eller som «Kingdom of Heaven» ville sagt det: Gjør du en mann til en bedre kriger ved å gjøre ham til ridder?

Ja, det gjør du.