- Himmelen finnes, jeg har vært der

AKERSGATA (SIDE2): Mandag 10. november 2008. Eben Alexander våkner tidligere enn vanlig, klokken viser 4:30, en time før han vanligvis må opp for å kjøre til arbeidsplassen Focus Ultrasound Surgerey Fonundation i Charlottesville hvor han jobber som nevrokirurg.

Han føler seg dårlig. Smertene sitter først og fremst i ryggen. Kona, Holley, sover rolig ved siden av og han sniker seg ut av sengen til badet. Smertene i ryggen øker, og Eben bestemmer seg for å ta et bad. Det gjør alt bare verre. Han klarer bare så vidt å komme seg ut av badekaret, på med badekåpe og tilbake til sengs. Da forteller han Holley om smertene. Eben er aldri syk. En forkjølelse her og der, men aldri noe annet. Han legger seg igjen, men smertene tiltar. Han kommer seg ikke av sted på jobb. Hans sønn, 10 år gamle Bond, er klar for skolen, og løper inn på soverommet. Han skjønner ikke hvorfor pappa fortsatt ligger til sengs og begynner forsiktig å massere ham i tinningen. Smerten skyter opp i Eben, og han skriker til. Det skremmer tiåringen, som raskt beroliges av mor.

- Det kom ikke av noe du gjorde. Pappa har bare en forferdelig hodepine.

Det skulle viser seg å være helt skrekkelig feil.

I koma
Etter et par timer til sengs, faller Eben inn i et kraftig epileptisk anfall. Sykebil blir tilkalt og underveis forsvinner han helt og faller i koma. Legene på sykehuset tar mange tester, uten å klare å lokalisere hvor problemet ligger.

Det viser seg at Eben hadde pådratt seg spontan E. Coli-meningitt, en sykdom som astronomisk sjelden rammer voksne mennesker. Sjansen til å overleve er nesten lik null.

Allikevel sitter en høyst levende Eben Alexander (54) på et kafébord i Akersgata og smiler. Han er et medisinsk mirakel. Men det stopper ikke der.

Nær-døden-opplevelse
Både hjernen og ryggmargen var full av puss, og kroppen var sakte, men sikkert på vei inn i full vegetativ tilstand.

Eben faller i en dyp koma og hjernen slutter å fungere. Så beskriver han en ankomst til et rike utenfor fatteevnen. Han forteller om en dyp rytmisk lyd, en slags Om-lyd, lys i et dypt mørke – et sted han eksisterte uten en bevisst kropp og kun med en bevissthet.

- Jeg bare var, sier han.

- Legen min fortalte meg at min neokorteks, hele den menneskelige delen av hjernen, var full av puss, det var ikke mulig å ha noen rik opplevelse i den tilstanden jeg befant meg i. Vel, tenkte jeg, da må dette fortelle noe om bevissthet. Det må være en misoppfatning om hvordan hjernen fungerer. Jeg prøvde i månedsvis å forklare det som et hjernebasert fenomen. Jeg jobbet med kolleger som gikk igjennom sykdomsforløpet mitt. Vi så på medisinske rapporter, skanningene mine, alle medisinene jeg gikk på for å prøve å forklare det som noe som skjedde i hjernen. Men vi forsto at det faktisk ikke skjedde i hjernen, det var for ekte, og grunnen er at det var i et rike som er langt mer ekte enn det vi er i nå, sier Eben Alexander.

I den nye boken «Himmelen finnes» skriver han dette om det første stedet han ankom i sin komatøse tilstand:

Språk, emosjoner, logikk: alle disse begrepene var borte, det var som om jeg hadde beveget meg bakover til en slags tilstand av væren fra selve livets begynnelse, kanskje så langt som tilbake som den primitive bakterien som – og dette var helt ukjent for meg – hadde overtatt hjernen min og avstengt den. Hvor lenge holdt jeg til i denne verdenen. Jeg har ingen anelse.

For Eben skulle videre fra den første verdenen han beskriver som en underverden, gjennom lyset og til et høyere rike. Til et sted han beskriver som «kjernerike».

En åpning. Jeg kikket ikke lenger på det langsomt virvlende lyset i det hele tatt, jeg så gjennom det. I det øyeblikket jeg forsto jeg dette, begynte jeg å bevege meg oppover. Raskt. Det kom en susende lyd, og i et glimt fór jeg gjennom åpningen og befant meg i en fullstendig ny verden. Den forunderligste, vakreste verden jeg noensinne hadde sett.

- Hjernen ble ødelagt av en alvorlig primitiv infeksjon. Det var da jeg kom inn i et høyere rike. Det var en oppvåkning for min del, men det tok noen måneder før jeg kom til den konklusjonen og forsto hva som faktisk hadde hendt meg, forteller han.

Adoptert
Eben ble født i 1953, men moren var bare 16 år da hun ble gravid. Hun og barnefaren kom til konklusjonen at de ikke kunne ta seg av den lille gutten, og han ble senere adoptert bort. Han kom til en familie som allerede hadde adoptert en liten jente, og deretter kom det to søsken til – på naturlig måte.

Familie og søsken våker over ham, de bytter på å holde ham i hånden og ber ved hans side ved sykesengen. Dagene gikk. Og håpet svant mer for hver dag. Det samme gjorde hjernen.

Eben har egentlig ingen lyst til å komme tilbake. Han har det veldig fint i lyset og varmen han kjenner ved den lysende porten. Det er en jente som lignet en sommerfugl som fører ham rundt.

- Hvorfor tror du at du våknet?

- Det var min 10 år gamle sønn som tvang meg til å komme tilbake. Bond, et veldig passende navn på han, hva?, smiler han.

Bond hadde overhørt at legen sa at faren hadde startet uken i koma med en 10 prosent sjanse for å overleve, og at på dag sju var den nå nede i to prosent og at det ikke var noen mulighet for full restitusjon. Og legen anbefalte å slutte med antibiotika.

- Det var i den settingen at Bond kom løpende inn på rommet mitt hvor jeg fortsatt var tilkoblet ventilator og begynne å dra øyelokkene mine opp. Øynene mine sto i hver sin retning, og reagerte ikke. Et veldig dårlig tegn, men vanlig for komapasienter. Men han tryglet og gjentok; pappa, du kommer til å bli bra igjen!

- Jeg klarte verken å se eller høre ham fordi hjernen min var helt koblet ut, men jeg følte ham gjennom de åndelige rikene. Jeg visste ikke hvem han var da, men jeg forsto at jeg måtte komme tilbake. Det var den kjærligheten til ham som var grunnen til at jeg kom tilbake. Det er det alt handlet om, det handler om kjærlighet.

Så på den åttende dagen kom han, til familie, venner og kollegers store overraskelse, ut av koma, forvirret og desillusjonert.

- Jeg visste hele tiden langt inne i meg at jeg ikke var i det andre riket for å bli der, og at jeg måtte tilbake til mitt jordiske liv, forteller han.

- Må man være religiøs for å tro på dette riket?

- Nei. Da jeg kom tilbake, var jeg så satt ut av opplevelsen at jeg visste at det ikke fantes noen ord som kunne beskrive den uendelig kjærligheten og væren. Da jeg kom tilbake, var jeg skjelvende over kraften av det. Ordet Gud ble altfor lite. Det var et bitte liten menneskelig ord som ikke innehar den ubeskrivelige kraften dette var. I boken bruker jeg Om, fordi det var en lyd jeg hørte.

- Jeg ble oppdratt i metodistkirken og var agnostiker i åtte år før jeg falt i koma. I dag tviler jeg ikke på at bønn er veldig kraftfullt og at det finnes en Gud.

Sunn skepsis
Eben har jobbet som nevrokirurg i over 25 år, og har blant annet undervist ved Harvard University. Han er tydelig på at han selv tidligere var skeptisk, og hadde en heller overbærende holdning til pasienter eller folk som fortalte om lignende opplevelser.

- Jeg ønsker sunn skepsis velkommen, det er bare bra i søken etter sannheten. For det er det vi til syvende sist søker alle sammen, mener han.

I «Himmelen finnes» setter han sitt profesjonelle rykte på spill for å legge fram medisinske beviser for at det finnes noe som venter oss etter døden. 59-åringen sier at han var fullstendig hjernedød da sykdommen herjet som verst og mener derfor å kunne bruke sin medisinske kompetanse for å bevise at den opplevelsen han hadde ikke kan knyttes til hans kroppslige liv.

- Disse opplevelsene er så overveldende. Det er en nå fem år siden, og man glemmer det aldri, det er så klart som dagen. Det er helt ulikt hvordan man husker en drøm eller en hallusinasjon, og skeptikerne blir her helt satt fordi de ikke kan forstå at det ikke er en av de to tingene. Minnene er helt solide, og de forsvinner ikke.

Alexander bestemte seg for å skrive ned opplevelsen, alt sammen, både det som skjedde før og under komaen og da han våknet. Og han understreker at minnene i «kjerneriket» er helt tydelige, mens den paranoide mareritt-tilstanden han befant seg i da han våknet har forsvunnet fra bevisstheten hans.

- Minner fra nær-døden-opplevelser er ikke drømmer eller hallusinasjoner, for de oppstår i et rike som er langt mer ekte enn dette og er ikke hjernebaserte minner. Det forklarer hvorfor de forblir med oss, og hvorfor en slik opplevelse endrer livet til dem som opplever det.

Alexander skrev ned sin opplevelse før han begynte å fordype seg i all litteraturen på området. Det var en viktig brikke av å finne forståelse. Venner delte opplevelsen med sine venner og så videre. Og tilbakemeldingen lot ikke vente på seg.

- Da jeg begynte å dele min historie fikk jeg tilbakemeldinger fra kabbalister, fra jødiske mystikere, kristne mystikere, sufier, islamske mystikere, buddhister, tibetanske munker og folk som mediterer, som fortalte at min reise var veldig konsekvent i forhold til de gamle tradisjonene innen meditasjon og skriftene til mystikerne og deres profeter. Selvsagt snakker vi om det samme, forsto jeg da. Det er det samme riket som blir snakket om i tusenvis av år overalt i hele verden. Alt er resonnert i den dypeste sannhet, det er ekte, det er sant i kjernens eksistens.

Selv om han er lege og er trent i den medisinske vitenskapen, forsto han at han kom til kort når det gjaldt sin egen nær-døden-opplevelse. Han mener at den materielle vitenskapen kun handler om ioner, atomer, protoner og så videre, og ikke vil ta innover seg gåten om sjelen og bevisstheten vår.

- Jeg ønsker å være med og hjelpe folk å forstå de barnslige grensene vi trekker mellom åndelighet og vitenskap, mellom åndelighet og religion - alle disse er falske menneskeskapte grenser og er en illusjon.

Ikke redd
Eben Alexander lærte at det eneste man kan frykte, er kun frykten selv.

- Jeg er ikke redd for å dø. Det vil bli et eventyr, en ny oppvåkning og å få muligheten til å møte sine sjelevenner igjen.

- Jeg er takknemlig for at jeg kom tilbake, men ikke bare for det. Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve dette og at jeg får muligheten til å dele min opplevelse og min lærdom med andre. Jeg er takknemlig over å ikke være redd.

For ti år siden tror Alexander at boken hans ville blitt en flopp, og at folk ikke ville vært mottakelig. I dag ser han annerledes på det, og merker en endring i samfunnet. Da han får høre om at vi har en norsk prinsesse som har studert ved Holistisk Akademi og har skrevet bøker om engler, blir han ivrig.

- Så spennende, men dette kjenner jeg ikke til. Men hun skulle jeg likt å møte! Hun har jeg sikkert masse å lære av, sier han og smiler.

Sønnene viktigst
Eben jobbet som kirurg fram til i fjor, men i dag reiser han på bokturné verden rundt og holder foredrag. Han ser for seg å fortsette karrieren innen medisin på et senere tidspunkt. Men hans viktigste rolle er å være pappa.

Han har et sterkt bånd til eldstesønn Eben IV og Bond.

- Jeg tror Bond er en veldig avansert sjel, han kalte meg tilbake. Han kom inn i dette livet og visste at han skulle spille en stor rolle. Han er 15 år i dag, og er veldig bevandret i diskusjoner om bevissthet og hvordan den fysiske virkeligheten arter seg, om tid og rom, og han forstår at fortid og fremtid er like skumle illusjoner. Han har en langt dypere forståelse for at hvordan ånd og sjel og dens evig samhørighet enn jeg har. Han er dypt inne i dette. Min eldste sønn Eben IV har også stor forståelse for alt dette, og jeg tror de var begge er i mitt liv for å hjelpe meg komme igjennom dette og deretter å forstå det. Jeg later absolutt ikke som jeg forstår denne opplevelsen, slik jeg kanskje kommer til å gjøre i nye liv. Det var bare en oppvåkning for meg.

Mer fra Side2: