- Herregud, jeg tror

Mumford & Sons
Oslo Spektrum
Utsolgt

Det startet med Babel.

Det vil si banjo, trøkk og spastiske bevegelser på scenen, et brøl og arma i været i salen. Men setningen kan også tolkes som en religiøs hentydning fra undertegnede: Du skal lete lenge etter noen som gir samme følelse av katedral, trofast menighet og korsang.

Mumford & Sons har utvilsomt en særdeles takknemlig fanskare i Norge, noe et utsolgt Spektrum var et tydelig bevis på torsdag kveld. Og for å virkelig sette standarden med en gang, kjørte de like godt på med hiten «I Will Wait» som låt nummer to, og sørget dermed for at det fortsatte å koke på gulvet.

- Det er første gang vi spiller i Norge. Det var på høy tid, vi skulle vært her for lengst, sa frontmann Marcus Mumford, som også klemte ut av seg noen «tusen takk» i løpet av konserten.

Bandet har vært på veien i seks uker, noe som har satt små spor av slitasje. Men dersom de måtte mangle litt på energifronten selv, fikk de det i bøtter og spann av publikum – et publikum som utvilsomt fortjener deler av æren for at konserten ble så fantastisk den ble. Trampeklapp på slutten fikk det til å dirre oppover radene.

Men tross alt – det er bandet som fikser det selv. Med pompøs folk rock, kan det fort falle gjennom og bli både harry og danseband-feel på låter som er så elleville. Det er Mumford og Co derimot langt unna – bandet har kvaliteter som fyller det grandiose lydbilde de lager, både i form av musikalske talenter og profesjonell utførelse, og til tider ga det gåsehud å være til stede i Spektrum.

Little Lion Man, After The Storm, Thistle & Weeds, Lover of The Light og White Blank Page – som de perømmelige perlene, kom den ene godbiten etter den andre.

Dessuten går det opp og ned i intensitet, det veksler mellom inderlig og småsprøtt. I det man er på vei inn i melankolien og Marcus digge og kommanderende røst, og enkelte finner fram lighteren for å konkurrere med lyset fra de mange mobilene, smeller bandet av alt de har og man kastes tilbake i dansemodus (det vil si hoppe opp og ned).

5491

Godt hjulpet av strykere og blåsere, og et lydnivå som ikke akkurat la til rette for, var det ikke noe å si på lydkvaliteten. Scenen var relativt enkel dekorert, men lysbruken er derimot nærmest genial. Det sørget for å understreke både musikk og stemning, og å gi de fire på scenen glorier og Spektrums betong et anstrøk av opphøyethet. (Sorry dersom det blir for mye vas om det storslåtte og nesten-guddommelige, men det var faktisk jævlig flott!)

Lenker av lyspærer (som kanskje må regnes som et varemerke på bandet) hang fra scenen og over hele publikum, og scenen var et lysspill i seg selv. Gutta badet i farger og lyssøyler, publikum i bølger av lyssveip. Ja takk til mer lys!

Bandet har to skiver bak seg, og spilte låter fra både Sigh No More og Babel – noe som gledet fansen stort. Da de avsluttet settet med Dust Bowl Dance, var det egentlig ikke mulig å gjøre det med større tyngde. Likevel kom de tilbake og gjorde blant annet The Cave – og dermed eksploderte det, og så godt som alle tusen innenfor veggene var på beina.

En ting er sikkert – nordmenn digger banjo. En annen ting som er like sikkert, er at Mumford kan levere konserter.

Edit this setlist | More Mumford & Sons setlists