Her sjekket tre aldri ut - før nå

26. august 1612 blir det berømte Skottetoget offer for et bakholdsangrep i Kringen i Gudbrandsdalen. De 300 skottene hadde gått i land i Åndalsnes og skulle over til Sverige for å slåss i Kalmarkrigen, men ble overrasket av 500 bønder og den mest spektakulære krigføringen noensinne utført på den 32 kilometer lange strekningen mellom Vinstra og Otta. De 134 skottene som ikke møtte sin død i slaget, ble låst inne i en låve i Kvam, og etter en gedigen seiersfest henrettet bøndene alle minus 14 skotske soldater.

For noen måneder siden reiser Knut Sørli og Heidi Haugsrud opp til Gudbrandsdalen. De er på vei til Vertshuset Sinclair i Kvam. Flere mil unna kjenner Heidi det på kroppen. Hun får en kald følelse av andres frustrasjon.

Vi ble med da Knut og Heidi dagen etter åpnet opp portalen til åndeverdenen for å lede tre gamle sjeler ut av kjelleren på Vertshuset Sinclair.

You gotta have faith

La meg være den første til å innrømme at det ikke finnes et snev av overnaturlig tro i undertegnede, og selv om objektivitet er prinsippet som alle journalister bør etterstrebe, bærer følgende reportasje nødvendigvis preg av å være skrevet av en som foretrekker å forholde seg til det vitenskapelig beviste fremfor det paranormale. Likevel har jeg ikke til hensikt å etterprøve de involverte karakterenes ord i denne historien. Derav blir alle sitater gjengitt uten særlig kritisk analyse. Da ingen til dags dato har klart å bevise paranormale fenomener på en vitenskapelig måte, handler det i bunn og grunn om tro.

Dermed blir det opp til deg, kjære leser, å velge hvilken side du står på. Og skulle det være slik at du er av dem som jevnlig bruker det slitte uttrykket om at det er mer mellom himmel og jord, er du ikke alene. Nordmenn tror som aldri før. «Åndenes makt» på TVNorge er en seersuksess, de kongelige snakker med engler, og gamle gubber fra Snåsa helbreder. Hadde vi ivaretatt tradisjonen med heksebrenning, ville det luktet biff på hvert gatehjørne.

Who you gonna call?

Blant de ansatte på Vertshuset Sinclair har det lenge versert rykter om merkelige hendelser i kjelleren på huset. Der hvor det i dag er et museum med våpen fra Skottetoget skal flere av dem ha sett en gammel mann med hatt og brun frakk.

Vaktmesteren Einar Johnsgård er blant de som har opplevd den gamle åndens vrede. I tillegg til å ha sett ham fare gjennom rommet, har han kjent den trykkende luften og de kalde strømningene. Husrenserne Knut og Heidi fikk oppdraget, og den gamle ånden svarte med å tråkke Einar hardt på foten.

— De er frustrerte, og vi merker at de skjønner at noe er i ferd med å skje, sier Heidi.

Natten har på ingen måte vært behagelig. Knut har kjent kulden, og Heidi kjente de sinte og frustrerte energiene. Åndene har sagt klart ifra hvor skapet står.

For Knut og Heidi er ikke åndenes reaksjon overraskende. Begge har vært klar over sine evner siden de var unge, og kjenner godt til åndenes makt. I dag holder begge to på med healing, husrens og kommunikasjon med avdøde. Etterspørselen er stadig økende, men ikke alle tilfeller er genuine.

— Vi ber kundene sjekke alle andre muligheter for hva det kan være før vi eventuelt kommer. Det er jo de som ringer og mener at de har ånder i huset fordi vaskemaskinen røk. Så viser det seg at vaskemaskinen er 20 år gammel. Da handler det ikke om ånder, sier Knut tørt, men forsikrer at alle henvendelser tas på alvor.

I Vertshuset Sinclair holder angivelig tre sjeler hus, og klokken 19.00 går Knut og Heidi hver sin vei gjennom kjelleren for å komme i prat med dem.

— Vi kommuniserer med åndene for å få vite navn, alder, litt om bakgrunnen og spesielt hvorfor de er der, sier Heidi.

Ritualet har nærmest et slags religiøst preg over seg, og minner kanskje mest om oppførselen til de som begynte å eksperimentere med ulike kontroversielle medikamenter på videregående. Med lukkede øyne og sakte bevegelser får Knut kontakt i det ene hjørnet av lokalet der energinivået er usedvanlig høyt. Ved siden av den ene utgangsdøra, og rett foran glassmonteren med alle våpnene fra Skottetoget, kjenner han skyldfølelsen til en mann i alderen 25 til 30 år. Han får opp navnet «Ivar» og tallet 70.

— Hvorfor brant det her, spør Knut.

Vaktmesteren rister på hodet. Han vet ikke. Knut lukker øynene igjen.

— Det var ikke din skyld, sier Knut.

De trøstende ordene er verken ment til undertegnede, fotografen eller vaktmesteren.

— Kjenner dere ikke den trykkede stemningen, spør Knut.

Spørsmålet kommer nærmest retorisk, men når sant skal sies har nok 30 år med høy sigarføring i byen tatt knekken på min sjette sans, og deler av de fem andre.

Samtidig føler Heidi ei eldre, snill, men trist dame borte ved toalettet. Antagelig kan det være søstera til en tidligere eier av hotellet. Heidi setter seg ned på gulvet. Hun er tydelig preget av bekjentskapet. I et annet hjørne får Knut vondt i foten og kjenner en intens kvalme. Han har plukket opp en ny energi, og mye tyder på at dette er den gamle mannen med hatt og frakk.

— Er det slik at du tar over åndenes følelse rett før de døde?

— Ja. Dersom mannen døde av hjerteinfarkt, kan du kjenne at du får vondt i brystet, sier Knut.

— Kan ikke det være litt farlig?

— Nei, jeg tar det ikke med meg videre, og det er ikke så sterkt at jeg kan dø av hjerteinfarkt selv. Da ville jeg nok ikke ha holdt på med dette. I så fall skulle jeg ha høyna prisen, ler han. Den ligger for øvrig på mellom 2000 og 15 000 kroner, avhengig av hvor lang tid husrensen tar.

Heidi kjenner også smerter og kvalme. Etterpå, da de to sammenligner notater, blir de enige om at den gamle mannen døde da han var 72 år, het Christian, og levde enten på 1600-tallet eller på 1800-tallet.

Let's turn it up a notch.

For å heve energinivået i rommet har Knut nå dratt frem trommen. Den skal angivelig være god til så mangt, og husrenseren setter seg ned ved glassmonteren med trommen plassert mellom beina. Han slår på den med økende takt mens han synger noe som kan minne om en joik. Da låten når sitt peak, klapper reflektorparaplyen til fotografen sammen, og alle de mer åndelige orienterte personene i rommet er skjønt enige om at det var et tegn fra den andre siden. Undertegnede må også innrømme at det et øyeblikk klappet litt i hjerterota.

En annen ting, som i kampens hete nesten konverterte meg fra garva ateist til tvilende agnostiker, var den noe kjølige luften rundt det som kan ha vært døra til den originale Skottelåven — der de fangede skottene tilbrakte sin siste natt før de ble henrettet i 1612. Fotografen ble nesten frelst, og undertegnede kjente noe prikking i venstre hånd, men stressfaktoren i journalistyrket gjør at jeg hele tiden føler hjerteinfarktet true og velger å avfeie det hele som placebo. Ingen kunne for øvrig bekrefte at denne døra stammet fra Skottelåven, som for øvrig brant ned under de tysk-britiske kampene i 1940, og signalene fra åndeverdenen var noe splittet.

Ring of fire

Det er på tide å «bring the boys back home», som det anti-krigerske uttrykket låter. Klokken 02.00 sitter Knut, Heidi, vaktmester Einar, fotografen og undertegnede i det som blir omtalt som «sirkelen av lys og kjærlighet». Nå skal portalen inn til åndeverdenen åpnes, og det skal bli fred i stua. Det er kaldt der vi sitter, og flammen på stearinlyset i midten peker vannrett vekk fra kjellerdøra. Selv om fotografen påpeker at trekket fra døra kan ha noe å si for temperaturen, lukker vi øynene og lytter til Knut.

— Da åpner vi sirkelen av lys og kjærlighet, sier han og ber først «Ivar» om å trå over til den andre siden.

Knut sier det ikke er farlig. Sier at familien hans venter på den andre siden. Det hele er relativt udramatisk, og jeg lukker øynene. Før vi satte oss ned ble jeg forespeilet at jeg skulle få kjenne en enorm strøm av kjærlighet slik at tårene bare ville renne. Det ville i så fall være mer kjærlighet enn jeg har følt siden jeg forlot min mors bryst, men som på en hvilken som helst lørdagskveld følte jeg meg atter lurt.

I nærmere tjue minutter sitter vi der, men «Christian» er en stabeis, skal det vise seg, og nekter å gå over. Så vi tar en røykepause før vi fortsetter.

Etter nye tjue minutter uten hell foreslår jeg at vi heller burde prøve på den andre siden av rommet. Klokken er mye nå, og vi må få fortgang i prosessen da det tar fire timer å komme seg hjem til Oslo. Dessuten er det ikke trekk på den andre siden av rommet.

Ganske så riktig går alt mye bedre der. Denne gangen er det Heidi som står for praten, og selv om vi nå er nesten sikre på at «Christian» har forlatt oss, føler Heidi en tilstedeværelse rett bak seg. Hun sitter med ryggen mot veggen, så både Knut og undertegnede kjenner etter, og konkluderer med trekk. Da er det greit. Åndene er borte, og vi tørker svetten og takker for en iherdig innsats.

Nå gjenstår det bare å få brent litt salvie for å få renset ut siste rest av energi.

Blitz

I bilen på vei hjem til Oslo, like nedenfor der hvor Skottelåven en gang lå, blir fotografen og undertegnede blendet av et raskt, hvitt lys som skjærer over himmelen. Det viste seg å være en fotoboks. Innbyggerne i Kvam kan sove trygt i natt.