Her redder Ørjan liv - igjen

Øyelokkene har så vidt glidd igjen når alarmen går. Egentlig skulle besetningen få seg noen timers søvn før de skulle dra ut på et syv timer langt tokt ut til russisk sektor av Barentshavet for å hente en sjømann med hjerteproblemer. Nå er det bare å hoppe i klærne og komme seg i lufta.

– Vi har fått nødsignal fra en sjark som har gått i bergveggen og tar inn vann, forteller redningsmann Ørjan Gullbekkhei (38).

Besetningen på redningshelikopteret på Banak går kontinuerlig døgnvakt den uken de er på. Kravet er å være i lufta innen et kvarter når alarmen går. All tiden tilbringes innenfor en radius på tre hundre meter fra Sea King-helikopteret.

Vi småspringer inn i hangaren hvor maskinist Kent Robert Næss allerede har begynt å taue maskinen ut med traktoren.

Klokken har akkurat rundet midnatt når vi forlater lysene på Banak og setter kurs utover den beksvarte Porsangerfjorden. Vi flyr om kapp med tiden. Nå teller hvert minutt hvis vi skal redde liv.

En snau måned tidligere var han og besetningen de første nordmennene som mottok en russisk medalje for edel dåd, da de i 2007 reddet 12 russiske sjøfolk som hadde grunnstøtt på Fiskerhalvøya. Lasteskipet hadde brukket i to og gnurte mot klippene mens tømmerlasten fløt som tannpirkere.

Foran i cockpit beregner pilot Jon Erik Giæver og fartøysjef Dag Stian Jakobsen korteste vei til havariposisjonen ved Kalak-halvøya ved innløpet til Bekkarfjorden. Det går an å spare verdifull flytid ved å skjære tvers over Porsangerhalvøya der den er smalest. Men da må vi opp i høyden og fly gjennom ”skyer og mannskit”, ifølge navigatør Jens-Einar Borch. Fartøysjefen bestemmer seg for å gjøre et forsøk. Snart har vi fjell på begge sider, mens Borch limer øynene på radaren for å hjelpe pilotene til å finne en vei gjennom åpningene i skyene.

– Nødretten gir oss dispensasjon fra vanlige krav til sikt når vi flyr. Det er våre egne vurderinger som avgjør om det er forsvarlig å fortsette eller ikke, forteller Giæver. Redningsmennenes dilemma oppstår når de vet at noen kan dø hvis de snur. Samtidig kan de selv dø hvis de ikke snur.

I livsfare

Langt der fremme merker skipperen på sjarken hvordan båten ligger stadig dypere i sjøen. Han er ute av stand til å se hvordan baugen er flerret opp etter kollisjonen, men merker at båten tar inn vann når han prøver å gå mot bølgene som truer med å kaste ham inn i brenningene. Han hører hvordan motoren går tyngre og tyngre etter hvert som den kommer under vann. Kjenner hvordan redselen fester grepet. Hvis skuta blir kastet inn i bergveggen igjen, anser han sjansene til å overleve som små.

Så stanser motoren. Vannet har nådd akterdekket. Tønnene med utstyr og fiskeredskap begynner å flyte rundt. Samtidig løyer vinden. Alene på Finnmarkskysten fisker han fram mobiltelefonen fra bukselomma innenfor tørrdrakten. Ringer kona og forklarer situasjonen. Hvis han ikke driver på land, har han en sjanse.

Iskald

Rett foran oss, en 7–8 nautiske mil unna, lyser den første nødraketten opp i nattemørket. Samtidig som vi føler at vi kan rekke havaristen, får det røde lyssignalet adrenalinet til å stige inne i helikopteret.

Jeg kikker bort på Ørjan mens han sitter på setet sitt bakerst i maskinen. Han har fått på seg tørrdrakt og sele og ser helt avslappet ut. Hadde man ikke visst bedre, kunne man tro at han kjedet seg. Det samme har jeg sett flere ganger tidligere de to døgnene jeg har fulgt ham: Fullstendig profesjonell konsentrasjon når han skal i ilden i vinsjen utenfor helikopteret. Fullstendig hvilepuls ellers.

Når vi kommer inn over havariposisjonen, er det bare svart sjø under oss. Syv par øyne stirrer etter livstegn i mørket mens Borch håndterer det varmesøkende kameraet. Ny nødrakett! Denne gangen lander den inne blant fjæresteinene. Vi flyr lavt langs fjæra og speider langs lyskasterkjeglene. Ingenting.

– Der, noe hvitt, kommer det over intercomen. Jakobsen brekker hardt høyre mens vi sirkler oss inn. Den hvite flate gjenstanden som flyter i sjøen ser ut som søppel. Eller er det vrakgods? Plutselig demrer det for oss at vi bør kikke nærmere på båten lenger ute som vi trodde var et letefartøy. Ganske riktig. Når vi kommer ut til sjarken, ser vi det gapende hullet i baugen. Og der sitter også en oransje sammenkrøpet skikkelse på akterdekket. Ørjan gjør seg klar.

Det er ikke forsvarlig å sette Ørjan ned på akterdekket blant alle de løse gjenstandene som flyter rundt. Det minst risikable blir at han lander i sjøen ti meter unna, mens han roper at mannen om bord skal hoppe uti for å bli heist opp.

Kastet på sjøen

Men så slutter ting å gå etter planen. Vinsjelina til redningsheisen legger seg plutselig rundt mesanmasten til sjarken, og situasjonen blir farlig for oss i helikopteret. Å henge fast i et skipsfartøy ute av kontroll, er noe av det verste en helikopterpilot vet.

Jakobsen vurderer å kappe redningslina, mens Ørjan, som henger fast i selen, klatrer om bord i sjarken for å få den løs. Idet han skal klatre opp i masten, ruser plutselig helikopteret ut til siden slik at linen blir dratt som en streng sideveis. Ørjan ser hva som skjer og kaster seg ut fra masten, samtidig som han blir nappet på sjøen av lina. Sammenstøtet med sjøen er så hardt at han får slått luften ut av seg og svelger vann. Så kaster sjarkskipperen seg på sjøen han også.

Under oss kjemper de to en kamp for å få fatt i hverandre. Endelig kjenner Ørjan to hender som klorer seg fast i panikk uten å slippe.

– Er det flere om bord? brøler Ørjan. Først når han får et nei, gir han signal til å heise dem opp.

I halvmørket inne i helikopteret ser vi at begge blør fra nesa.

– Bra jobbet, karer. Jeg mener det, sier den overlevende mens han tar Ørjan i hånden og tørker blod fra ansiktet. Så siger han sammen som en utmattet våt bylt på dørken.

Banaks redningsoppdrag nr. 190 hittil i år har vært vellykket, tross alt. Jeg ser på klokken for første gang. Det gikk nøyaktig en time fra vi lettet til mannen var trygt om bord.