Her klekkes tidenes redningsplan

Teheran, Iran, 1980:

Svetten siler nedover Tony Mendez skjorte. Noe skritt til og flere måneders intenst arbeid kan være over på et blunk.

Et feil blikk, smil eller følelse kan være nok til å velte hele operasjonen. Mendez følger med som en hauk, i det gruppen med mennesker han prøver å redde nærmer seg passkontrolløren. Mendez vet med at deres liv hviler på hans skuldre. Bare noen meter til nå, så er de alle fri og på vei hjem. Dette må de klare.

«Dette skal vi klare», tenker Mendez før han ser en av diplomatene gi fra seg det falske passet til kontrolløren bak skranken.

Dette er den virkelige historien bak Hollywood-filmen «Operasjon Argo».

En vanlig dag på kontoret

Teheran, 4. november 1979:

For ambassadeansatte Mark og Cora Lijek, begynner denne dagen som alle andre dager. Stemningen i Iran har vært spent lenge og amerikanere er ikke veldig populære i det oljerike landet. Daglig er det demonstrasjoner utenfor den amerikanske ambassaden, og dagen i dagen i dag er intet unntak.

Foran den amerikanske ambassaden står det flere hundre demonstranter. De støtter alle den religiøse lederen ayatollah Khomeini, og krever at de amerikanske myndighetene overleverer den tidligere iranske lederen, sjahen Muhammed Reza Pahlavi, tilbake til hjemlandet slik at han kan bli stilt for retten. Sjahen hadde forlatt landet i januar samme år, og var blitt en meget upopulær mann i Iran etter en rekke korrupsjonsanklager og maktmisbruk var blitt rettet mot hans regime.

– Det ble faktisk bestemt at ambassaden skulle holde stengt den dagen, ettersom noen hadde tagget «ned med Carter» på ambassadeveggen innenfor muren. I protest mot graffitien, bestemte sjefen vår seg for å stenge visumavdelingen, forteller Cora i et intervju med National Geographic.

Utenfor ser det ikke ut til at demonstrantene på noen måte vil roe seg ned. Klokken 10.00 har mobbens lydnivå økt betraktelig og stemningen utenfor er amper.

– Jeg tror ingen kunne forutsett hva som kom til å skje den dagen, sier Mark.

Minutter senere stormer de illsinte demonstrantene den amerikanske ambassaden.

– Lås ned ambassaden

De neste minuttene er kritiske. Den eneste marinesoldaten i bygningen gjør som han har blitt opplært til i krisesituasjoner som dette, og låser ned hele ambassaden. Han låser dører, vinduer og barrikader bakdøren som leder direkte ut mot gaten.

– Min første reaksjon var at dette ikke var så farlig. Man vil sende oss forsterkninger og hjelp til å få ut alle i ambassaden. Hvor feil kunne jeg ta?, forteller Mark.

Da demonstrantene ikke klarer å komme seg inn døren, begynner de å arbeide for å finne andre måter å storme bygningen på. Vinduer knuses og stiger settes opp. Andre klatrer opp på taket.

Mens minuttene tikker, blir det mer og mer klart at de ansatte må ta en avgjørelse:

Skal vi bli å se hva som skjer, eller skal vi prøve å forlate bygningen mens vi ennå har mulighet?

Gruppen bestemmer seg for det siste.

Fem amerikanere: Mark og Cora Lijek, Bob Anders, Joe Stafford og hans kone Kathleen Stafford, stikker ut bakdøren sammen med den amerikanske ambassadens iranske ansatte.

– Målet var den britiske ambassaden. Jeg tenkte at kommer vi oss dit, kan vi skjule oss der så lenge det er nødvendig, sier Mark.

Dessverre for gruppen er det en like stor demonstrasjon utenfor den britiske ambassaden, og en iransk jente som arbeider på den amerikanske ambassaden, forteller følget at det vil være selvmord å trenge seg igjennom den store folkemengden.

For å sikre de lokale ansattes sikkerhet, bestemmer gruppen seg for å skille lag. Amerikanerne søker ly i leiligheten til Anders, som ligger like i nærheten.

I leiligheten finner de fram en nødradio alle vestlige ambassadeansatte besitter for å kunne opprettholde kontakt under krisesituasjoner. De oppdager snart at det blir mindre og mindre engelsk på sambandet, og til slutt er det kun farsi som prates.

Iranerne har tatt over hele radionettet.

– Det var en horribel følelse. Jeg ante ikke hva de gjorde med de gjenværende ansatte på ambassaden. Vi hadde ingen informasjon, slår Cora fast.

Til sammen er det 52 diplomater som blir holdt fanget på den amerikanske ambassaden av.

– Vi skjønte raskt at vi var overlatt til oss selv, forteller Mark.

En viktig telefon

Gruppen kommer fram til at det ikke er trygt å skjule seg for lenge i Anders leilighet. Anders, som har vært lengst i Iran av de fem, begynner å ringe rundt til de forskjellige ambassadene for å høre om noen kan hjelpe.

Til slutt får han kontakt med den kanadiske ambassaden og sjefen for immigrasjon, John Sheardown.

– Hvorfor har du ikke ringt tidligere?, er alt han sier.

Gruppen blir hentet og brakt til midlertidig sikkerhet hos kanadierne.

– Til tross for at vi var kommet til Johns hus og vi var foreløpig trygge, følte vi oss ikke trygge i det hele tatt. Det var et godt sted, men vi visste også at det var dødsskvadroner som gikk dør til dør og henrettet personer de anså som fiender av det nye regimet, forteller Mark.

Ved middagstider en kveld hører de kraftig banking på døren.

Alle stivner til: har dødsskvadronen funnet dem?

Sheardown beholder roen og åpner døren. Der står en annen amerikaner fra ambassaden, Lee Schatz. Han har levd i skjul på den svenske ambassaden i ti dager, før han klarte å finne trygg passasje til den kanadiske ambassaden.

Til tross for at de fem amerikanerne er glade over å se deres kollega i live, er det med blandede følelser. Å skjule fem stykker i ubestemt tid kunne være vanskelig nok, men seks måtte være en umulighet.

Gruppen innser at de må komme seg ut av landet, og det så raskt som overhode mulig.

Den perfekte dekkhistorien.

Heldigvis for gruppen er CIAs beste mann, Tony Martinez, satt på jobben.

Er det noe han kan, så er det å få mennesker ut av vanskelige situasjoner. Han vet hva som kreves.

– I en slik operasjon er en god og troverdig dekkhistorie det som skiller mellom suksess og fiasko. Eneste problemet var at vi ikke ante hvordan vi skulle få seks personer til å være noe de ikke var, forteller Martinez til National Geographic.

Ingen ideer var dumme eller for sprø.

Forslag som at gruppen var lærere på jakt etter arbeid ved den internasjonale skolen i Teheran ble foreslått, men forkastet. Skolen hadde vært stengt i et år.

Et annet forslag var at gruppen skulle forestille agronomer som hadde forsket på dyrkbar jord i Iran. Problemet var bare at det var snø på bakken, så dekkhistorien virket ikke troverdig for årstiden.

Tiden begynte å renne ut og Mendez team hadde ennå ikke kommet opp med en troverdig dekkhistorie.

Hjelp i Hollywood

En kveld etter intens idémyldring, sitter Mendez hjemme og lar tankene fare.

«Hvordan kan vi få dem ut?»

Som lyn fra klar himmel får han en idé.

Hollywood – de vet hvordan man lurer publikum og lyver med troverdighet.

Mendez plukker opp telefonen og slår et nummer til Burbank, California, stedet hvor alle de store filmstudioene holder til.

– Hei, det er din venn i Washington. Hvor mange mennesker sender man ut for å finne filmlokasjoner?, spør han til personen i andre enden av røret.

– 6–8 personer? Perfekt.

Mendez har klekket en idé så vill og sprø at den faktisk kan fungere.

«Operasjon Argo»

CIA-agenten reiser til Hollywood for å prate med sine kontakter som skal hjelpe han med å sette planen i gang.

Han møter blant annet sminkøren, John Chambers, som har arbeidet med storfilmer som «Planets of the Apes», en film han også vant Oscar for sitt arbeid med kostymene.

Planen er å gjøre de amerikanske diplomatene om til kanadiske filmskapere som har vært i Iran for å se etter områder som kan benyttes i innspillingen av storfilmen «Argo».

Iranerne hatet amerikanerne, men hadde ingenting imot deres nordlige naboer. Mendez anskaffet derfor kanadiske pass, førerkort og bankkort til diplomatene.

For at hele planen skulle fungere og virke troverdig, opprettet CIA et produksjonsselskap i filmbyen. Selskapet fikk ironisk nok navnet «Studio Seks» (valgt av Mendez selv) og hadde heltidsansatte som passet telefonen.

Operasjon Argo er i gang.

Frustrasjonen vokser

Samtidig som CIA har igangsatt sin plan, vokser frustrasjonen hos de amerikanske diplomatene i Iran.

De har nå vært i «husarrest» i flere måneder og har ikke kunnet bevege seg utenfor døren. Alt de har av informasjon er radio og TV, som daglig viser bilder og klipp av fiender av regimet som blir arrestert og bortført med svarte sekker over hodet.

Når er det deres tur?

25. januar 1980 ankommer Tony Mendez den iranske hovedstaden.

Han har tre dager på å forvandle de seks diplomatene til et filmteam fra Hollywood.

Tid for handling

Amerikanerne har ingen anelse om hva CIA har kokt sammen og deres første møte med den elleville planen, er da Sheardown forteller dem at de kan vente besøk senere på kvelden.

– Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente, forteller Mark.

Etter Mendez har fortalt gruppen om planen hans, hvordan de skal forlate Teheran gjennom hovedflyplassen ved å posere som et kanadisk filmteam fra Hollywood, blir det helt stille i rommet.

– Jeg trodde jeg hadde misforstått hva han sa. Planen var bare for bisarr og utrolig, sier Cora.

Mendez forstår at tiden er knapp, og går rett på sak. Han forklarer i korte drag hva han har måtte gå igjennom for å sørge for at dekkhistorien deres sitter og begynner å dele ut de kanadiske identifikasjonspapirene, visittkort for «Studio Seks» og bankkort.

CIA-agenten gir dem alle også et eksemplar av filmmanuset, før de får beskjed om å pugge all informasjonen til den sitter.

– Forresten, dere har to dager på dere. Vi reiser mandag, er det siste Mendez forteller dem før han lar informasjonen synke inn.

– Vi måtte lære oss dette her. Det var et dødelig spill og konsekvensene av fiasko ville bli katastrofale, sier Mark alvorlig.

Skuespillere

De neste dagene går til å lære seg sine dekkhistorier, ut og inn.

Fra sitt eget navn, til navnet på begge foreldre, byen de vokste opp i til gaten de bor i. All informasjonen må sitte. En feil kan bokstavelig talt koste dem livet.

– Jeg er ingen skuespiller. Ville jeg klare å dra i land dette? Det var så utrolig mye informasjon, sier Cora.

Kvelden før det er alvor, kjører Mendez harde avhør på hele gruppen, én etter én.

Alt for å teste at informasjonen sitter. Mendez bruker en avhørsteknikk der spørsmålene kommer raskt og uventet. Et svar er ikke avgitt før det neste spørsmålet kommer.

Svarer de feil, skriker Mendez: «Du er en løgner og spion. Bang! Du er død».

– Dette er et av de mest utfordrende oppdragene jeg noensinne har hatt i min karriere. Det var virkelig tøft. Men det var den beste dårligste ideen vi hadde, har agenten sagt i etterkant.

En siste reise

Mandagen kommer og gruppen gjør seg klare for å forlate Iran. De brenner alt av papirer som har deres virkelig navn på.

Mendez vil dra først til flyplassen og sjekke at kysten er klar, før alle diplomatene vil ankomme sammen.

CIA-agenten forteller gruppen at det er ekstremt viktig at ingen får panikk og avviker fra planen. Flyplassen i Teheran er tett bevoktet av soldater fra den fryktede iranske revolusjonsgarden. Revolusjonsgarden har tillatelse til «å skyte først, spørre etterpå», og vil neppe nøle med å avfyre mot mistenkelig aktivitet utført av vestlige.

Derfor var det essensielt for planen at gruppen holdt sammen til de var på flyet. De skulle sjekke inn sammen og gå igjennom passkontrollen sammen.

Men med nerver i høygir, turer Lee Schultz rett igjennom innsjekk og til passkontrollen. Mannen bak skranken ser skeptisk ut, og stiller Schultz en rekke spørsmål. Er dette samme mann som på bildet?

Etter en rekke spørsmål, forstår Schultz at det er bildet passkontrolløren finner mistenkelig.

– Jeg har stusset barten. Kutt, kutt, forklarer Schultz samtidig som han gjør en saksebevegelse.

Passkontrolløren ser skeptisk ut.

De resterende diplomatene følger dramaet meter unna og holder pusten synkront. Er de avslørt?

Plutselig blir passet stemplet og Schultz blir vinket igjennom.

Dette kan gå.

Trøbbel

Nå er det de siste fem sin tur.

De overrekker pass og flybilletter til passkontrolløren.

«Hva er dette?», spør han, før han forsvinner inn på bakrommet med alle dokumentene.

– Jeg var overbevist om at det ville storme ut en gruppe soldater hvert øyeblikk, forteller Mendez.

Noen minutter etterpå kommer kontrolløren tilbake fra bakrommet. Han tar noen ekstra kikk på papirene til gruppen, før han tar seg en stor slurk av en kopp te.

– Tiden sto stille, husker Mark.

Plutselig gir passkontrolløren dokumentene tilbake til Mark. De vinkes igjennom.

Gruppen setter seg ved gaten og venter på å få gå om bord i flyet. Utrolig er flyet deres forsinket i tre timer på grunn av mekaniske problemer.

Til tross for at nervene er i høyspenn, så gjør det ingenting. Tre timer er ingenting mot det å få komme hjem til frihet og etter noen timer kan de seks diplomatene og Tony Mendez slippe jubelen løs om bord på Swiss Air flight 363 til Zürich.

De er på vei til USA.

Den elleville planen hadde fungert. «Operasjon Argo» var en suksess.

Se dokumentarserien «Fengslet i utlandet» på National Geographic Channel torsdager klokken 22.00. Den første episoden har premiere 5. juli og tar for se den virkelige «Operasjon Argo».