- «Her er det dødt!» De sa det sånn. Kort, hardt og brutalt

(HA-HALDEN): Othilie Elisabeth. Oppkalt – som en hyllest – etter pappas søskenbarn Elisabeth, som ble drept på Utøya. I stedet fikk himmelen enda en Elisabeth.

Nå forteller foreldrene Silje og Stian sin historie.

Åpne om sorgen

- Det gjør vondt. Hver dag. Hele tiden. Likevel er vi glade for at vi har valgt å være åpne om sorgen. Støtten vi har fått er overveldende.

Ordene kommer fra Silje Kristin Mjølnerød og Stian Nybøle Lie. I sofaen hjemme i Wiboveien tørker de tårer og smiler. Om hverandre. Ønsker å fortelle. Gi ros. Gi ris. Vise bilder.

– Dette er vår måte å takle det på. Åpenhet. Vi merker hver eneste dag at det gjør oss sterkere, sier pappa Stian til Ha-Halden, kjent i byens idrettsmiljø som en ærlig hockeyspiller for Comets a-lag.

Livet ble snudd opp ned

20. juni: Silje svarer på HA oppfordring om tips til gode, lokale reportasjer før Grenserittet.

– Jeg vil tipse om min Stian! Dere bør skrive om hvordan han har tenkt til å kombinere hockey, sykling, kjæresten sin (meg) og snart en baby (jeg har termin i dag!), skrev hun.

Dagen etter skjedde det utenkelige. Livet ble snudd opp ned. På et blunk.

«Dessverre klarte ikke vår lille Othilie Elisabeth seg til fødsel og ble erklært død i går, lørdag (21. juni), én dag etter termin »

Følte det siste sukket

– Noen synes kanskje det var rart. En sånn melding på Facebook. Men vi hadde fått så mange meldinger. «Kommet noen baby?» «Lykke til!» Det var tøft. Derfor var vi ærlige.

Noen uker i forveien så alt bra ut. Silje og Stian la planer for framtida. Det sparket i mammas mage. Så merket hun at noe var galt.

- Jeg merket mindre og mindre liv. I ettertid er jeg skuffet over at jordmor ikke ville høre. For jeg kjente at det var noe galt. Har vært gravid før. Kjenner min egen kropp. Lørdag morgen 21. juni kjente jeg Othilie Elisabeths siste sukk i magen. Jeg følte det bare. Grusomt.

- Her er det dødt!

Følelsen viste seg å stemme. På legevakta fant man ingen hjertelyd. I hui og hast til Fredrikstad. Nye prøver, før den vonde, uvirkelige beskjeden kom. Kort, hardt og brutalt.

– Her er det dødt! De sa det sånn. Kontant. Uten filter.

Othilie Elisabeth, oppkalt både etter Elisabeth Trønnes Lie og Stians mormor, ble kvalt. Hun hadde en knute på navlestrengen. Trolig har den dannet seg tidlig i svangerskapet. Etter hvert som hun vokste, ble knuten bare strammere og strammere.

Lørdag 21. juni tok livet slutt. Før det hadde rukket å starte.

En tom barneseng

– Verden raste sammen. Alt gikk fra himmel til helvete. På ett sekund. Det er eneste måten å beskrive det på, sier Stian, som mistet sitt søskenbarn Elisabeth på Utøya for tre år siden.

– Vi valgte Othilie Elisabeth som en hyllest til henne. I stedet fikk himmelen enda en engel ved navn Elisabeth...

– Vil dere se rommet til Othilie Elisabeth? spør plutselig storesøster Mille Konstanse (3) – som er oppkalt etter Siljes mormor.

Vi får et samtykkende nikk fra foreldrene, og blir med Mille opp i andre etasje. Til et nydelig barnerom. Med seng, leker, barnevogna de fikk i gave, bamser, innkjøpte klær og hvitmalte vegger. I hjørnet står en uåpnet «bleiekake» som mamma Silje fikk på sin babyshower – som vanlig en overraskelsesfest fra gode, spente venninner.

Sterke sammen

- Babyshower? Jeg sitter igjen med masse leker, og en bok med lykkønskninger. Men ingen baby. Det er ganske spesielt. Men også det er minner vi skal verdsette, ikke mislike eller gjemme. Det er viktig for oss, sier Silje, og viser fram boka med alle venninnenes varme ord kort tid før fødselen.

Silje og Stian er preget, men samtidig sterke. Sammen. Ønsker å fortelle sin historie.

- At vi har vært så åpne, blant annet på Facebook, har gjort at vi har blitt kontaktet av mange. Jenter og par som har vært i samme situasjon. Vi har opplevd en unik varme fra folk rundt oss, sier Silje.

- Og så vil vi skryte, sier Stian.

Ventetid

Og fortsetter:

– Av venner og familie, som har betydd alt. Men også av de fantastiske menneskene på Fredrikstad sykehus. De gråt sammen med oss, men ga oss også håp, sier Stian, som har tatovert inn håndavtrykket til Othilie Elisabeth på underarmen.

To og et halvt døgn. Så lang tid tok det fra beskjeden om at Othilie Elisabeth var død i mammas mage, til hun ble født. To uutholdelige døgn? Både ja og nei, mener foreldrene.

- Først reagerte jeg med sinne. Ville ha ho ut med en gang. Nå er jeg glad det tok tid.

Hørte skrikene

- Hvorfor?

- Det ga oss tid til å forberede oss, bearbeide sorgen. Jeg fikk også se Stian bære sin nyfødte datter, han var verdens stolteste pappa. At det tok tid, gjorde at vi fikk skapt noen minner.

Det verste med ventetiden var å høre andre på naborommene. Mødre som skrek av smerte, etterfulgt av babygråt og folk som gratulerte.

– Da visste vi allerede at det ikke ville komme noe skrik når vår engel kom ut. Det var tøft.

Da lokket ble satt på...

Seks dager senere, holdt foreldrene begravelse for sin engel. Det kom over 200 personer.

– En dag fylt av følelser?

– Ja, selvsagt, men mest godhet og varme. Smil og klemmer.

Sier Stian. Blir stille, og sier:

– Det verste var da lokket på kista på satt på. Det var jævlig.

Kjærligheten lever

Mille Konstanse svirrer rundt. Leker med hunden Mio, og lurer på hvorfor ikke hun også kan få Pepsi Max – når de to besøkende fra HA har fått.

– Mille har betydd alt. Gir oss trøst, men også tvunget meg gradvis tilbake til hverdagen. Kjøring til barnehagen, smøring av matpakker, legging. De vante rutinene, sier Silje, med treåringen kravlende på fanget.

For kjærligheten lever i den lyse, koselig stua i Wiboveien, huset som paret kjøpte for et drøyt år siden. Den lille familien utstråler varme. Godhet. Og midt i all sorg kom det nylig også glede og pur lykke.

Stian fridde til sin Silje.

Lik ring til jentene

– Var du nede på knærne?

– Nei, jeg satt faktisk akkurat her i denne sofakrokem. Det var en kveld like etter det skjedde. Vi gråt sammen. Snakket sammen. Så bare skjedde det...

Othilie og Mille fikk hver sin ring, lik den Stian ga til Silje.

– Så nå har de én ring hver, de tre jentene mine, sier Stian, og kikker bort på elsklingen sin.

- Er han ikke fantastisk?, smiler Silje om sin forlovede.

Er ikke skremte

– Har dere satt noen dato?

– Nei. Stian sier at han skal bli trebarnspappa før vi gifter oss.

Sier Silje, og forteller at de ikke er redde for å bli gravide igjen. Selv om hun synes det kan være litt slitsomt med alle som spør om nettopp det.

– Det som skjer, det skjer. Men skremte er vi ikke. Vi vet hva som gikk galt, og får nok en bedre oppfølging ved et eventuelt nytt svangerskap.

Støtte fra hockeymiljøet

Stian forteller at han fant sin terapi i lange sykkelturer. Først alene. Så med kompiser. Han fullførte Grenserittet på råsterke 2.46 – på ren vilje. Og etter hvert tilbake til hockey'n.

– Jeg er takknemlig fra all støtte fra Comet-miljøet. Når slike ting skjer, er ikke hockeyspillere bare barske mannfolk, vet du. På A-laget er det flere som er pappa, og noen som skulle bli. Da er det lett å møte forståelse og støtte, sier han.

I dag, tre måneder etter at tok farvel med Othilie Elisabeth, er Silje og Stian gradvis på vei tilbake til hverdagen – og jobb.

Hvorfor gjemme bort noe vi er stolte av?

Stian jobber i barnehage...

– Akkurat det var tøft å svelge i starten. Barn. Lek. Latter. Skrik. Jeg var sykemeldt ganske lenge, men er tilbake i 50 prosent nå. Det går fint, jeg gleder meg til å gå på jobb, smiler han.

Silje viser fram bilder, og en minnebok etter begravelsen. Vi rusler igjen opp i andre etasje. Til et rom med tom seng, men alltid med åpen inngangsdør.

- Hvorfor gjemme bort noe vi er stolte av? For vi er stolte av Othilie Elisabeth. Hun vil alltid være jenta vår. Engelen vår.