Her er alle årets juleplater

(SIDE2): Juleplater er tradisjon, og svært mange juleplater gis ut hvert eneste år. Vi har lyttet til mesteparten av juleplatene du finner i norske butikker (på nett og i butikker), og gir deg vår dom.

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2 HER!

Under kan du sjekke vår dom over Mariah Carey, Silje Nergaard, Kurt Nilsen, The Priests, Helene Bøksle, Hans Rotmo og mange flere.

Klikk her for å høre litt fra alle albumene (samt få spilleliste i Wimp)

Mariah Carey - Merry Christmas II You

Det er ingen tvil om at Mariah kan synge, hun har en stemme som er få forunt. Så er spørsmålet om det fungerer på en juleplate som er så moderne som du egentlig kan få det. Det starter ikke spesielt godt med den selvskrevne «Oh Santa,» men blir litt bedre med en gang den noe mer tradisjonsrike «O little Town of Betlehem/Little Drummer Boy» kommer.

Totalt er det fem låter skrevet av Mariah på albumet blandet med tolkninger av mer tradisjonsrike låter («Auld Lang Syne, «Here Comes Santa Claus», «The First Noel»). Av låtene Mariah selv har skrevet er det «Christmas Time is in the Air Again» som fungerer best med sin småjazzete balladeoppbygning. Av klassikerne er det flere gode versjoner med en blanding av amerikansk gospel-tradisjon og moderne rytmer.

Dette er et album du vil like hvis du har et godt forhold til Mariah fra før av, men neppe det julealbumet du vil investere i om det ikke er tilfelle.

The Priests - Noël

Konseptet for dette albumet er nærmest perfekt: Prester som synger julesanger. Noe særlig mer riktig kan det neppe spas opp i forbindelse med julen. Sangene de tre katolske prestene synger er ganske, ikke overraskende, tradisjonsrike: «Joy to the world,» «SIlent Night» og «Come All Ye Faithful.»

Sangmessig er låtene kirken verdig, det er operaktig i sin framføring uten å bli helt opera. Arrangementene er enkle og tradisjonstunge med strykere og enkle instrumentvalg. Store overraskelser får du ikke, men det er nok heller ikke meningen.

Ikke før avslutningssporet. For andre gang på albumet kommer «Little Drummer Boy/Peace on Earth.» Forskjellen fra den tidligere versjonen er gjesteartisten: Shane MacGowan. Og skal undertegnende velge ut en låt fra alle julealbumene i år som står igjen som et juletre i stua så er det denne. Blandingen av sakral sang og Shane MacGowan med orkestral oppbygning er ekstremt god.

Alt i alt er albumet et julealbum for deg som vil ha den kirkelige stemningen inn i stua, og både låtvalg og framføring er meget gode.

Kurt Nilsen & Kringkastningsorkesteret - Have Yourself a Merry Little Christmas

Dette er nok ment som årets storselger. Idol-Kurt sammen med Kringkastningsorkesteret bør appellere bredt og til mange. Spørsmålet er selvfølgelig: Hvor bra er det?

Det hele starter jazzaktig «The Christmas Song» hvor Nilsens stemme fungerer fint og Kringkastningsorkesteret gir en god dybde til sangen. Det fortsetter i Bing Crosby-land med «Let it snow, let it snow, let it snow» før Kurt får hjelp av Christel Alsos på «Baby, It's Could Outside.» En lekende versjon av sangen hvor Christel stjeler låten (hun skulle sunget med Frank Sinatra så hadde den muligens vært en av tidenes juleklassikere...)

Problemet med albumet begynner med låt fire: «Himmel på jord.» En finfin sang (Jan Vincents Johannssen) hvor Kurt synger på kav bergensk i en rolig ballade, og et enormt skift fra de tre foregående låtene. Pinocchio-sangen «When You Wish Upon a Star» er neste låt ut (Disney-versjonen er bedre, men denne fungerer også) før «Have Yourself a Merry Little Christmas» og «Winter Wonderland.» Begge låtene nok en gang plassert i landet med Bing Crosby.

Helene Bøksle synger med Kurt på «Gje Meg Handa di» og nok en gang skifter albumet spor totalt før det igjen går noe tilbake til Crosby-landet i «Walking in the Air» med en plutselig bråbems igjen i «Nå tennes tusen julelys.»

Albumet avsluttes med en merkelig trippel. Først kommer Dum Dum Boys-låten «Stjernesludd» før de store klassikerne «White Christmas» og «Auld Lang Syne.» Kurt behersker de to siste godt, men de har nok blitt gjort bedre av en del amerikanere før.

... og det er nettopp hele problemet med albumet. På de norske låtene, som skiller seg kraftig fra de amerikanske/engelske, er Kurt i sitt ess og det er interessant i seg selv. På de engelskspråklige standarlåtene blir det for likt det du har fra før av på tusenvis av julesamleplater. Du skal være veldig glad i Kurts stemme i seg selv for å ville ha de versjonene som er på platen.

Slikt sett er dette albumet perfekt for den moderne tiden hvor du selv kan sette sammen spillelister: Velg de norske låtene fra Kurt og ta internasjonale versjoner av de engelske.

Silje Nergaard - If I Could Wrap up A Kiss

I fare for å motsi de foregående omtalen så er dette også en plate med norske og internasjonel sanger. Forskjellen er at det er et mye sprekere låtvalg, og det faktum at Silje Nergaard faktisk har en stemme med et større internasjonalt format. Det er selvfølgelig et stort pluss at flere av sangene er nye, og meget gode.

Låtene på dette albumet er relativt kjente sangener som «Have Yourself a Merry Little Christmas» og «Det heve ei rose sprunge» til de nye låtene skrevet av Silje («Vintersang,» «The Very First Christmas Without You» og tittelsporet. De rolige jazzaktige arrangementene passer Siljes stemme godt, og gjesteartistene er plukket fra absolutt øverste hylle. Julen er familiens høytid og en låt hvor mamma er med er selvfølgelig strålende, men Sigvart Dagsland og Roger Cicero komplementerer stemmen til Silje utmerket.

En av de beste låtene på albumet er for øvrig Joni Mitchells «River» og du kommer aldri til å ha samme forhold til «Julestjernen» etter at du har hørt Siljes versjon. Med all mulig respekt så er dette nå den definitive versjonen. Det er nesten også noe man kan si om «Det heve ei rose sprunge.»

Et pluss også for Siljes versjon av Paul McCartney-låta «Wonderful Christmas Time» hvor familien bidrar. Alt i alt er dette et bevis på at du kan blande nye låter, engelske låter og norske låter så lenge du gjør det til en helhet og et album. Strålende, Silje.

Silje Hrafa - Frelsesarmeens juleplate

Det har ikke vært gode år for juleplaten til Frelseshæren de siste årene, men her er man virkelig tilbake på et godt spor. Silje Hrafa har fått med seg et stjernelag på en livlig og meget god oppjazzet countryaktig juleplate.

Det hele starter med Heine Totland (sammen med) på «When You Wish Upon a Star» før Odd Børretzen og Nils Petter Molvær hjelper til på «When a Child is Born.» Resten av platen er gjestefri, sånn nesten (Molvær hjelper til på «It came Upon a Midnight Clear.»

Platen har også egenkomponerte låter fra Silje («Story of Wonders,» «Let the Holy Star Shine» og «Heaven Sent King») som viser at hun ikke bare har en god stemme, men at hun også kan skrive gode låter.

Uavhengig av at denne platen går til et godt formål er det en god investering, og man bør absolutt ikke bli skremt av at Silje er, foreløpig, relativt ukjent. Dette er pent og fint, og kan muligens kalles et slags countrypop-julealbum hvis du må båssette det (steelgitaren på «Silent Night» er vel ikke å komme bort ifra.

Hans Rotmo - Vårres Jul II

Si hva du vil om Hans Rotmo, men det er ingen tvil om at den mannen er mer folkelig enn D.D.E., Åge Aleksandersen og Terje Tysland lagt sammen. Dette er julelåter fra virkeligheten (eller hva med: Odd spiser kun nøttegodt, julemat er det verste mat som er, han ser på pornofilm om Askepott, og datasjakk på nivå tre), og folkesjel opp i mente.

Låtene er muligens noe varierende i kvalitet, og denne oppfølgeren er ikke like god som originalen (Vårres Jul, altså). Slik sett er muligens det beste sporet bonussporet som er låten fra originalalbumet, men det er mer enn nok gode nok låter her for den som vil ha et litt annerledes julealbum.

Vårres jul er rotnosk, rølpete og svært så annerledes enn de fleste albumene i denne oversikten.

Annie Lennox - A Christmas Cornucopia

Klarer du å se bort i fra coveret på denne platen (vanskelig) så får du tolv julesanger framført av Eurythmics-Annie. Hun har valgt ut tolv sanger hun selv har et forhold til med julen som framføres med det som egentlig ikke kan kalles noe annet enn desperasjon.

Låtutvalget er fint, og det er låter som du har hørt før - men som heller ikke har blitt spilt inn en million ganger (selv om du, ja, finner «Silent Night» her). Arrangementene er delvis eksperimentelle og mange av dem gode (eksempekvis på «God Rest Ye Merry Gentlemen» med sin midt-østen-inspirasjon.)

Problemet er hvordan Annie bruker sin egen vokal på de fleste sangene. Det blir litt vel mye noen ganger (med noen hederlige unntak, eksempelvis «See Amid the Winter's Snow.»).

Det er vanskelig å vite hvem man skal anbefale dette albumet for. Er du fan av Annie Lennox eller Eurythmics kan du nok kose deg en del med albumet, men i seg selv er det litt for mye Annie og litt for lite god framføring generelt sett. For noen kan det selvfølgelig tolkes positivt. Skal du sjekke ut en låt bør du oppsøke «Coventry Carol» med sitt meget interessante arrangement. Den viser likevel den desperasjonen (eller som noen ville ha sagt: intensiteten) som finnes på albumet. På noe godt, og mye vondt.

Malin & Celine - Julekonserten

Det finnes sikkert en regel for at man skal være snill mot barnestjerner, men den regelboken har ikke vi. Dette albumet har derfor blitt lagt på den samme hoggestabben som alle andre julealbum vi har omtalt her.

Malin & Celine synger godt, og arrangementene er fine nok (dog svært enkle). De to jentene er også sjarmerende i sin scenesnakk (som det skulle vært mer av), men dette er et meget enkelt julealbum hvor målgruppen er fans. De fleste låtene i sine tidvise opprockede versjoner eller opp-poppete versjoner vil ikke ha noen særlig nedslagsinteresse utover de som allerede liker Malin og/eller Celine.

Finest er det på den rolige «En stjerne skinner i natt,» men de som vil ha dette albumet vet hvem de er.

Helene Bøksle - Det heve ei rose sprunge (2010 utgave)

Dette er en gjenutgivelse av suksessen fra i fjor med en litt annen rekkefølge på sangene og to nye spor («I den søte juletid» og «Et juleeventyr.» De to nye låtene er like vakre som resten av albumet, og Bøksles vokal er en vakker følgesvenn i julen.

De beste låtene på dette albumet er likevel tittelsporet og den nye «Et juleeventyr,» sistnevnte en fortolkning av «Fairytale of New York» med Pogues/Kirsty MacColl. Sangen er innspilt sammen med Vidar Johnsen, kjent blant annet fra Vamp - og har elementer ved seg til å bli en norsk juleklassiker. Hadde det ikke vært for tjenester som gjør at man kan laste ned kun den låta kunne man sagt at det var grunn god nok til å kjøpe hele albumet hvis man ikke hadde det fra før. Den andre nye låten «I den søte juletid» er en svært rolig affære, men like vakker for det.

Uansett så var dette kanskje fjorårets beste julealbum, og det har ikke blitt dårligere i år med sine to nye låter.

Wilson Phillips - Christmas in Harmony
Wilson Phillips hadde en liten periode med suksess tidlig på 90-tallet. Om døtrene til Brian Wilson fra Beach Boys og John Phillips/Michelle Phillips fra Mamas & the Papas prøver seg på ny suksess er uvisst, men et julealbum har det blitt.

Dette er så amerikansk som jul kan bli med blåsere og oppjazzede versjoner av de største amerikanske klassikerne av julesanger (dog er jo mange kjent for oss nordmenn: Santa Claus is Coming to Town, Winter Wonderland, Silent Night og Little Drummer Boy).

Dette fungerer muligens i hjemlandet til Wilson Phillips, men du skal være ekstremt glad i en amerikanisert jul for å like dette. De fleste låtene er ekstremt anmasende og harmonisangen har blitt gjort mange ganger bedre andre steder.

Katherine McPhee - Christmas is the time to say I Love You

Dette kan muligens også kalle en noe amerikansk jul, men her er det jazzinspirasjonen som står i fokus. Dette er et rolig, balansert og koselig julealbum med klassikere (White Christmas, O Holy Night, Jingle Bells) tolket med en nydelig stemme og behagelig musikk.

Hun har også skrevet en egen sang (It's Not Christmas Without You) som er meget god, men det er klassikerne som virkelig får en klassisk tolkning her. En stemme som står som en påle og som ikke misbrukes (det vil si at hun ikke overdriver stemmebruken).

Er du ute etter et behagelig og rolig julealbum så er dette en sikker vinner. Strålende vakkert, og et slikt album som nærmest krever varm kakao og en peis.

Indigo Girls - Holly Happy Days

Ok, mer amerikansk enn dette får du jo det ikke. Amerikansk folkmusikk fra dypt i sørstatene som kan appellere til en del nordmenn. Albumet er jo også relativt politisk korrekt ved at det er med en jødisk låt (Happy Joyus Hanukkah).

Du skal likevel være veldig glad i country/folk-inspirert julemusikk får å få noe særlig ut av dette albumet. Amy Ray og Emily Sailers har fine nok stemmer, men deres harmonisang er av den typen stort sett bare amerikanere liker. Det blir litt mye banjo og hestepop (dog sagt med respekt) for at det virkelig skal føles som jul.

Det har blitt laget gode folk/country-julealbum før. Dette er ikke ett av dem.

The Puppini Sisters - Christmas with the Puppini Sisters

Puppini-søstrene synger 40-tallsharmoni. I virkeligheten er de ikke søstrene, men navnet på gruppa er en hyllest til Andrew Sisters, selv om de faktisk har kalt sin egen musikk swing-punk. Uansett skjønner du vel omtrent hva du kan forvente (sånn apropos, gruppen ble startet etter at Marcella Puppelini så Trillingene fra Belleville...).

Her får du låter som «Santa Baby,» «Last Christmas,» og «White Christmas» i strålende 40-tallsjazzversjoner. Dette er selvfølgelig like amerikansk som de foregående albumene, men dette julealbumet fungerer likevel svært godt for oss nordmenn. Dette er knipsemusikk av beste sort.

Deres versjon av «White Christmas» står muligens igjen som det beste eksemplet.

Take 6 - The Most Wonderful Time of the Year

A Cappella-gospel? For undertegnende er det svært vanskelig å anmelde nettopp det. Det fungerer så absolutt ikke i disse ørene, verken på «Jingle Bells» eller «Sleigh Ride.» Låtene høres like ut og er mer anmasende enn julekoselig.

Er det ett julealbum som du må være spesielt interessert for å like så er det dette.

Tommy Nilsson - I år är julen min

Om det er en trussel eller en lovnad vites ikke, men her er altså den tidligere mtal-vokalisten Tommy Nilssons juleplate (det er han med Öppna din dør). Det er ingen tvil om at Tommy har en fin stemme på låter som «Nu Tändas Tusen Juleljus» og «Stilla Natt, Heliga Natt.» Det er bare det at dette er versjoner du har hørt så mange ganger før, eller ikke vil høre.

Egentlig er dette det nærmeste du har kommet Absolut Power Ballads Christmas, og det fungerer dessverre ikke ekstremt godt. Han synger fint, men arrangementene er for enkle og du har garantert mange gode versjoner av de samme sangene før som er bedre. På norsk eller svensk (eller engelsk).

Du skal være veldig glad i Tommy Nilsson for å føle at dette albumet er interessant.