Her dør 100.000 hvert år

Grand Trunk Road er den lengste kommunikasjonsruten i India. De gamle vrakene de kjører rundt med tynes til det ytterste, på dårlige veier med konstant trafikkork. Og sjåførene presser seg selv som de presser bilene: Dårlig lønn kompenseres med å kjøre lange skift.

Hvil og hyrdestund

Vi er i staten Bihar, på en av de talløse spisestedene langs Grand Trunk Road. Menyen tilbyr kylling og vegetarretter. Fra en TV i hjørnet babler ivrige kommentatorer om en cricketkamp mellom India og Zimbabwe. En gammel astrolog går fra bord til bord og tilbyr sine tjenester for 10 rupier. På bakrommet får trøtte sjåfører det som ikke står på menyen – en hyrdestund med en sliten prostituert. Om ikke annet så for å lindre det ensomme livet på veien.

De fleste nøyer seg med å prate, mens de sipper til en te med melk. Hvordan er trafikken der du kommer fra? Og veiene, er de blitt noe bedre?

Vanligvis er svaret nei.

En liten suksess

Nepal Sing er 50 år. Han er faktisk litt av en suksesshistorie. Som ung mann begynte han å jobbe i transport med sin onkel. Snart kjøpte han sin egen lastebil. Nå eier han fire.

Men det forhindrer ikke at han må kjøre selv. Nepal frakter hvitevarer fra Dehli til Bhubaneswar, en 1750 km lang reise som gjøres unna med 20 timers kjøring per dag. Det blir ti timers kjøring på Nepal, og ti på assistenten Raju.

Det er tusener av menn som Nepal og Raju på denne ruta. Og det er ikke bare cricket og te med melk som stammer fra de britiske koloniherrene. Grand Trunk Road ble bygget av britene som en transportrute mellom Kabul i vest, og Ganges-deltaet i øst. Etter at Pakistan ble en selvstendig stat er imidlertid ferdsel gjennom Kashmir-området forbundet med så mye fare, at det nå går mest trafikk på ruta mellom Calcutta og Armitsar.(1850 km)

Ikke turistvennlig

Som det meste i India, er Grand Trunk Road oversvømt av indere. Veien er ikke akkurat noen turistmagnet. Fra vest mot øst går veien over endeløse, monotone slettelandskap, uten særlig vegetasjon. Når man nærmer seg Bangladesh blir klimaet tropisk, og kokosnøttrær dukker opp langs veiene. Man passerer Agra og underverket Taj Mahal, men dit er det ingen turister som reiser med bil. De kommer med fly, eller med tog.

Veien snirkler seg vestover, så humpete og trang at det sjelden e mulig å kjøre raskere enn 40 km/t. Selv på strekninger med firefelt vei går det sakte: Her og der ligger det kuer i veien, og du risikerer å møte en lokal bonde på feil side av veien. Det er nemlig satt opp lange midtrabatter, og folk flest vil gjerne unngå omveien for å komme på i rett kjøreretning.

Trangt, trangt, trangt

Kuene er ikke alene på Grant Truck Road.. Hunder, katter, bøfler, apekatter og til og med elefanter er stadig ute og vingler i veien. Forkrøplede tiggere prøver å fylle koppen, selv om de færreste har noe til overs. Serveringssteder og slitne verksteder finner et slags levebrød i dem som reiser. Bønder humper rundt i gamle Massey Ferguson-traktorer, med tilhengere lastet fulle av alle slags varer. Syklister og Vespa-mopeder krydrer bildet. India har tross alt ufattelige 1,2 milliarder innbyggere, det har vokst med 200 millioner bare det siste tiåret. Landet er verdens nest mest folkerike, rett i hælene på Kina, og de bor på bare en tredjedel av plassen.

Da blir det trangt, overalt, og langs pulsåren Grand Trunk Road syder det alltid av liv. En jeep har flere passasjerer på lasteplanet enn inne, og overfylte busser kjørr rundt med en gjeng våghalser som klamrer seg fast på taket.

Trygt?

Ikke særlig. Ordet ”trafikksikkerhet” finnes ikke et i det indiske vokabularet.

Personlig preg

Det finnes ikke to like lastebiler på Grand Trunk Road. De lokalt produserte Tata-bilene er strippet for absolutt alt, bortsett fra motor og førersete. Kjøperne vil sette sitt eget preg på bilen sin, det er tross alt her de skal leve det meste av livet sitt. Noen tar seg råd til å leie inn kunstnere som maler landskap eller scener fra mytologien på bilene. Andre har et budskap de vil formidle: ”Livet er et drama:” ”Mennesket er en skuespiller”. ”Mitt India er skjønnhet”. Og noen forsøker til og med å banke inn litt trafikkvett: ”Hold avstand”, eller ”Maks 40 km/t”.

Lastebilsjåføren er ridderen, som i middelalderen, der han turer frem i doningen sin. Og som riddere har de sine egne våpendragere. Assistenten på bilen får den tvilsomme æren å fylle bensin, vaske bilen, vaske skittentøyet og kjøpe te til sjåføren.

Vill vest

At livet er et drama er sikkert og visst, på indiske veier litt for ofte med tragisk utfall. 100.000 mennesker dør i trafikken i India årlig. Og det har sin naturlige forklaring: Bilene og veiene er dårlige. Ingen bruker sikkerhetsbelte. Dyr og mennesker roter seg stadig ut på veiene. Syklister og mopedister bruker ikke hjelm. Det er massevis av fyllekjøring. Busser og annen offentlig transport lastes til randen, det skjer ofte at folk faller av og blir kjørt over. Førerkortet kan du få kjøpt, uten å ta en eneste kjøretime.

Legg til fraværende veibelysning og dårlige lykter, så har du bildet av en livsfarlig jobb bak rattet.

Dobler inntekten

Og skulle ikke trafikkulykker knekke deg, kan det hende landeveisrøvere gjør det. I Bengal og Bihar er det særlig ille, det er ikke sikkert bandittene nøyer seg med å røve lasten, det hender de knerter sjåføren også.

- Alt dette for 5000 rupier i månedslønn (700 kroner), sukker Dilbagh og Ajaib Singh. De to 35-åringene kjører den 2000 km lange ruta fra Punjab nord i India til Dacca i Bangladesh. Turen tar de en uke med 12 timers kjøreøkter, så er det to dager fri, før det er på’n igjen.

- Men vi har lært oss å doble inntektene, smiler Dilbagh lurt.

- Vi tar med oss betalende passasjerer, enten vi har last eller ikke. Da går det på et vis, vi klarer å få endene til å møtes.

Sånn humper det og går på Grand Trunk Life.

Life is drama..

Grand Trunk Road.

* Bygget av britene på 1800-tallet, basert på en gammel handelsrute fra 1600-tallet.

* Opprinnelig fra Kabul i vest, til Bangladesh i øst.

* Nå brukes mest ruta Calcutta-Amitsar (1850 km)

* 100.000 indere dør i trafikken hvert år