Én ting frykter hun at skal gå galt
Hun leder «Gullruten» og skaper TV-suksesser, men Henriette Steenstrup finner den største roen et helt annet sted: På sønnens fotballkamp – med kaffe, muffins og dugnadsvakt.
Mai betyr «Gullruten» i Bergen, og i år er det ingen ringere enn serieskaper og skuespiller Henriette Steenstrup (51) som vender tilbake for å lede festkvelden alene – 12 år etter at hun sto på scenen i Grieghallen sammen med humorkollega Jon Brungot.
– Jeg synes det er gøy å si ja til ting som er litt skummelt, for jeg vil ikke bli for komfortabel. Den siste tiden har jeg tatt meg selv i å takke nei til ting som er litt utfordrende, og da blir jeg litt irritert på meg selv, forteller Henriette med et oppgitt smil.
Og selv om hun har ledet «Gullruten» før, har hun aldri gjort det alene.
– Det var akkurat en slik utfordring jeg hadde godt av å takke ja til!
«Gullruten» sendes 8. mai
Da avgjørelsen ble tatt, var årets nominasjoner ennå ikke offentliggjort. Så da det gikk opp for Henriette at både hjertebarnet «Pørni» og hennes nyeste baby «Nepobaby» er blant de nominerte, fikk hun en ekstra utfordring rett i fanget bare uker før det skal brake løs i Bergen.
– Det er jo på ekte viktig at dette ikke skal handle om meg, men de nominerte. Men jeg er jo nominert, så plutselig handler det litt om meg også, da, flirer hun og legger til:
– Så da får vi prøve å løse det på en gøyal og kanskje proff måte. Eventuelt en superproff og skandaløs måte.
Når «Gullruten» går av stabelen 8. mai, skjer det i år i helt nye lokaler. Etter mange år i Bergens storstue Grieghallen, flyttes prisutdelingen til industrielle omgivelser på USF Verftet. Det har også påvirket antrekksvalget.
– Det er litt nattklubbstemning i det nye lokalet, og kanskje litt mindre ballete. Det blir mer fest enn galla. Så jeg har en kjole i tankene, som er på vei i posten. Så må vi kanskje sy den litt om for å gjøre den enda artigere, smiler hun lurt.
– Men jeg skal ikke kjøre fire kjoler. Én fet kjole – ferdig snakka.
Les også: Henriette Steenstrup: – Jeg glemmer alt
Skrekkblandet fryd
Å gå live i beste sendetid vekker utvilsomt noen sommerfugler i magen hos Henriette. Selv om hun har mye live-erfaring på CV-en, begynner det å bli noen år siden sist.
Og det er særlig én ting hun frykter skal gå galt.
– Jeg liker ikke når det skjer uforutsette ting. Jeg planlegger mye og er ingen improvisator, selv om jeg skulle ønske det av og til. Men selv om jeg er nervøs, gruer jeg meg ikke. Jeg er jo en sirkushest som liker at ting er live, stråler hun.
En ting er hun likevel alltid redd for, og det er å si feil navn og at noen skal bli lei seg for det.
Med nøye planlegging og et proft team i ryggen går det som regel bra. Likevel husker hun med skrekk og gru en tidligere programlederjobb under reklamebransjens store festkveld, «Gullfisken».
– Jeg innledet sendingen med å si «Velkommen til Gullruten!». Det bare slapp ut av meg, og så fortsatte jeg uten å merke noen ting. Heldigvis skjønte jeg det først etter sending, da den ansvarlige fra TV 2 gjorde meg oppmerksom på det. Da fikk jeg ikke lyst til å ta et glass champagne etterpå, akkurat …
For å skape et best mulig utgangspunkt for en vellykket sending, er det særlig to ting som må være på plass i forkant.
– Jeg må alltid pusse tennene før jeg går på scenen. Og det er viktig å ha gode sko. Vi kastet BH-en på 70-tallet, men den trenger vi jo faktisk. Det er høye sko man burde gå i protesttog mot.
Les også: (+) – Jeg klarer ikke tanken på at ekteskapet vårt skal fortsette slik
Evaluering
Når den norske TV-bransjen skal feires, er det naturlig å spørre hva hun selv mener norsk TV er spesielt gode på.
– Det er både friskt og kreativt, og vi klarer å finne på mange gøyale ting som blir solgt til andre land. Siden vi er et lite land, er det også kortere vei fra idé til at man faktisk får noe gjennomført, mener hun.
Samtidig trekker Henriette frem to ting hun synes norsk TV-bransje burde bli modigere på.
– For det første bør man gi nye folk en sjanse – samtidig som man gir tillit til dem som har gjort mye før. Vi trenger både de med erfaring, som man vet leverer, og nye, unge og andre stemmer som får muligheten til å skape noe, understreker Henriette og legger til:
– Det andre er å ikke tenke for mye på spørreundersøkelser og fokusgrupper og hva folk har lyst på akkurat nå, men stole på magefølelsen. Hvis noen står og holder en brennende fakkel, er det viktig å ikke spyle den ned med en brannslange.
Hun snakker av erfaring, og benytter anledningen til å fortelle hvor mye hun setter pris på at hennes nyeste prosjekt, «Nepobaby», er blir sett av så mange. Drama er veldig dyrt å lage, og det kan være vanskelig å regne ut om det lønner seg. For det er ingen tvil om at det snus på krona i bransjen, og at mange står uten jobb.
– Derfor er jeg også veldig takknemlig for at jeg har fått tillit. Samtidig opplever jeg, i likhet med andre, å få nei. Det er hardt, men også en del av gamet. Det er en kunst å holde optimismen oppe mellom avslagene.
Les også: Henriette og Vivild: – Nesten et mor-datter-forhold
Tennis og dugnad
Når hun og ektemannen finner seg godt til rette i sofaen, er det gjerne dramaserier som ruller over skjermen.
– Akkurat nå ser vi på «DFT St. Louis» på HBO, som jeg synes er helt fantastisk. I tillegg ser jeg også på «Hacks», som akkurat er ute med ny sesong. Ellers er jeg veldig glad i nyheter, debattprogrammer og dokumentarer. Og når det kommer til reality, er det «71 grader nord», «A-laget» og «Team Pølsa» jeg får med meg.
– Kan du sette deg ned og se en av dine egne serier?
– Nei, det gjør jeg absolutt ikke. Da er det veldig vanskelig å ikke være kritisk. Jeg setter meg ikke ned på en fredag og tar et glass vin og ser på litt «Pørni». Så selvopptatt er jeg ikke, ler hun hjertelig.
Når sceneteppet går ned og Henriette kan senke skuldrene etter en hektisk periode med laserfokus på programlederrollen, er det på tennisbanen hun finner roen.
– Det er på veldig lavt nivå, men det er utrolig gøy! Det er så vanskelig å spille tennis at man glemmer alt annet. Det er den samme følelsen jeg får i en god skriveperiode. Når alt flyter, da forsvinner all støy, smiler Henriette.
Og selv om Liverpool er laget hun og ektemannen sverger til, er det likevel et annet lag som ruver høyere på prioriteringslisten.
– Jeg liker å se på fotball, særlig når sønnen min spiller. Og jeg er veldig glad i praktisk jobbing som dugnadsarbeid. Å planlegge dugnad og stå og selge kaffe og muffins på fotballkamp – da slapper jeg av.