Helvetes trubadurer
Smal colombiansk film som tar deg med på en litt for lang og stillestående musikalsk reise.
Djevelens trekkspill
Colombia 2009
Regi: Ciro Guerra
Med: Marciano Martinez, Yull Nunez, Rosendo Romero, Beto Rada, Guillermo Arzuaga
Aldersgrense: 11 år
Hele sitt liv har Ignacio Carillo reist fra landsby til landsby i den karibiske delen av Colombia med trekkspillet over skulderen. Men etter å ha gravlagt sin kone, bestemmer den aldrende musikanten seg for å oppsøke sin gamle læremester for å levere tilbake sitt angivelig forheksede instrument. Som etter sigende er den eneste måten han kan avslutte karrieren på.
Med seg på denne rurale reisen får han tenåringen Fermín, som drømmer om å kunne leve ut musikerdrømmen selv, døv for Carollos advarsler om denne livsstilens uunngåelige ensomhet. (At Castillo åpenbart har hatt en hustru til tross for sitt yrkesvalg går ikke filmen inn på, men det kan for så vidt hende dette bare har gjort den omstreifende tilværelsen enda mer ensom for ham.)
«Djevelens trekkspill» er en slags road movie hvor de ulike musikalske møtene har en sentral plass i den ellers nokså sparsommelige handlingen. Men selv om filmen gir et muligens nokså autentisk innblikk i en ikke alt for kjent musikktradisjon, er dette neppe noen ny «Buena Vista Social Club».
Tidlig i filmen støter Carillo og hans djevelske instrument på en kar med en magisk amulett, som utfordrer de tilhørende til regelrette trekkspill-battles. Det er slike møter som gir filmdistributøren Arthaus rett i sin påstand om at du aldri har sett noe lignende før. Samtidig følger «Djevelens trekkspill» en klassisk stil innen internasjonal «kunstfilmtradisjon» som jeg vil påstå at jeg i grunn ser nokså ofte: Lange tagninger med flott, relativt stillestående foto skutt på locations, og lite eller ingen musikk utover det som framføres eller på annen måte er konkret forankret i scenene. Dessuten er det populært i slike filmer å la karakterene snakke lite, eller i hvert fall ta lange pauser før og etter de sier noe.
Disse grepene er unektelig fellesnevnere for mange moderne klassikere, av typen som gjerne appellerer mer til såkalte cineaster framfor de brede massene. Smale filmer, altså, uten at det er noe som helst galt i det.
På den annen side synes jeg av og til at slike filmer utgir seg for å være litt mer sammensatte og meningsbærende enn de egentlig er. I tilfellet «Djevelens trekkspill» er det strengt tatt ikke så mye som foregår, i hvert fall ikke på det ytre planet. Jeg opplever heller ikke filmen som noe isfjell med masser å finne under overflaten, og det er ikke fritt for at reisen føles både litt lang og kjedelig. Spesielt tværes det hele ut mot slutten. Men den byr altså på flere estetisk betagende sekvenser hvor jeg møtte mennesker og miljøer jeg visste fint lite om.