Helvetes moro

Drag Me to Hell - USA 2009. Regi: Sam Raimi. Med: Alison Lohman, Justin Long, Lorna Raver, David Paymer, Fernanda Romero, Chelcie Ross

Aldersgrense: 15 år

Om du lurer på hvem norske Tommy Wirkola og kompani hentet inspirasjon til å lage «Død snø fra, kan jeg gi deg to åpenbare navn: Peter Jackson og Sam Raimi. Førstenevnte mest kjent for tre filmer om en ring og dens herre, sistnevnte for tre filmer om en nerd i edderkoppkostyme. Men før deres respektive Hollywood-trilogier var begge karene kjent for sine elleville splatterkomedier. Raimi lagde «The Evil Dead», «Evil Dead II» og «Army of Darkness».

Nå har Sam Raimi – som alltid i samarbeid med manusbroren Ivan – funnet tilbake til komigrøsserlandskapet, og realisert et manus de visstnok skrev for flere år siden. Resultatet kjennes i alle fall friskt nok.

Alison Lohman spiller Christine, som ønsker å etablere seg med kjæresten Clay (Justin Long, i nydelig balansegang mellom vantro, forståelsesfull og overfladisk) og sårt trenger den ledige nestlederstillingen i banken hvor hun jobber. Da sjefen nærmest lover henne jobben dersom hun viser at hun kan ta virkelig tøffe avgjørelser, beslutter Christine å ikke gi utsettelse på huslånet til en eldre sigøynerdame. Som først trygler. Så ber. Og så kaster en lei forbannelse over vår uheldige heltinne. Som dermed hjemsøkes av en demon med en ambisjon om å slepe henne dit tittelen lover.

Sam Raimi viser igjen at han mestrer balansegangen mellom skrekk og humor til perfeksjon, og strekker samtlige karakterer ut mot tegneserieaktig karikatur – samtidig som han vet akkurat når han skal la oss få sympati med dem. Også de du trodde du hatet. Og i så måte har han funnet de optimale skuespillerne for alle rollene.

Dette til tross for at hovedpersonen Christine opprinnelig skulle spilles av Juno-stjernen Ellen Page. Hvor talentfull hun enn er, er det vanskelig å se at Page ville passet bedre enn Lohman. Sistnevnte er naiv og søt på en passe overdreven måte som gjør at vi føler med henne og likevel tillater oss å le av den grusomme behandlingen hun må gjennom. Og dessuten tøff nok til at vi er med henne når hun kvinner seg opp mot den djevelske overmakten.

«Drag Me to Hell» er proppfull av ubehagelige grøss og frydefull gru, men inneholder mer gørr enn blod – og har overraskende nok fått aldersgrense 13 i USA (men 15 her hjemme). Likevel føler du deg dratt baklengs gjennom helvete når filmen er ferdig. Og det kjennes godt!

Med «Antichrist» og denne er det gode tider for grøsserentusiaster. Likhetene stopper imidlertid ved innslagene av dyr og okkultisme i begge filmene. For der eksentrikeren von Trier har ønsket å lage et kontroversielt, psykologisk kammerspill, som mange vil avskrive som tullball, virker entertaineren Raimi såre fornøyd med å lage nettopp tullball.

Vel å merke skummelt, grisete, vellaget, vemmelig, lekent, tettpakket, oppfinnsomt, fandenivoldsk og hysterisk morsomt tullball, som plutselig fikk hele «Spider-Man»-trilogien til å kjennes som en parantes i filmskaperens karriere.

Det er deilig å ha ham tilbake.

SE VIDEO AV DRAG ME TO HELL