Heil arméen!

VALLHALL (SIDE2): - How do you feeeeeeel? Do you feel gooood?

Paul Stanleys vokal svinger opp på slutten av hver setning der han spør publikum i «Åslo» hvordan de har det. Og han spør stadig vekk, for å forsikre seg om at alle har en bra kveld. De fleste så ut til å ha det - går man på Kiss-konsert, er man Kiss-fan stort sett.

Se bildene fra konserten nederst!

Paul ser fremdeles (nesten) like deilig ut som for 30 år siden, og sammen med Gene Simmons og de to andre (ja da, de har navn og absolutt sin viktige rolle i Kiss, men de er uansett ikke hovedpersonene og blir det aldri) vet han å fri til sitt publikum - fansen - når legendene inntar konsertarenaen under sin Sonic Boom-turné.

Mandag kveld var det Vallhall som fikk æren.

Det begynte med smell og flammer, og det avsluttet like dann - pluss en god dæsj konfetti som sprutet ut over publikum - to timer senere.

Da hadde man hatt muligheten til å se de fire både på scenen, på to storskjermer ved siden av scenen og på skjermer som dekket hele veggen bak scene. Paul hadde sunget sine ooos og yeah yeahs og love's, posert som bare han kan (og slippe unna med det), Gene hadde vist tunga ørten ganger og fløyet som Green Goblin opp over lysriggen for å gjøre «I Love it Loud», mens Tommy og Eric fikk sine 15 i solglansen (bokstavelig talt, Vallhall minner like mye om et gartneri som en fyrig konsertarena) med en ganske så fet solo.

Det var bilder fra Kiss sin 35 år lange karriere, mer pyro og flammer, det var kjærlighet og nostalgi i lufta - mer enn en billettkjøper denne kvelden husker, og opplevde kanskje til og med, gutta på 70-tallet.

Men når Gene har slikket av seg halvparten av sminka på haka, så forsvinner noe av sjarmen i grunnen.

Uansett - hvor mye slemt kan man egentlig si da? Det er jo Kiss liksom - evigunge, evigrockete, historiske Kiss.

Ikke er det mye å si på innsatsen heller - Gene flipper tunga, om han enn litt mer pingvinaktig i bevegelsene enn før, mens Paul vrikker på rumpa og tourette-flipper plektre til publikum, selv om stemmen ikke holder like godt hele tiden - de høye tonene er ikke like lett innenfor rekkevidde som de en gang var.

To timer og 21 låter på menyen - hele seks av dem som encore! - der man kan ramse opp hits av typen Crazy, crazy Nights, Black Diamond, I was made for Lovin' You Baby og Rock & Roll All Nite. Et par låter fra den siste skive, som har gitt navn til turneen, er også med - men det er like fullt de gode gamle som får fram de høyeste brølene.

Rockeeffekter i flammer og smell, Paul som kosepratet mellom nesten hver eneste låt, Eric og Tommy som holdt instrumentnivået på topp, soloer, Genes animalske uttrykk. Og et publikum som vil og vil og vil, som nekter at kveldssola som renner inn i hallen og dermed ødelegger lysshowet og effektene, skal få betydning for opplevelsen.

Eller som en av publikummerne i kategorien «mann 40+» brølte til de rundt seg på, da Mr Stanley ikke fikk like stor respons som han ønsket: - Så klapp da for hællvete!!

For det er Kiss egen hær som gjør det hele så stort - når flere tusen gærninger brøler i kor, uante mengder av dem med Kiss-malinga i fjeset og junior med for å læres opp i Kiss Army-tradisjonen, så er det egentlig ganske vakkert.

Det var allsang, det var feedback til tusen. Nesten uansett hva de fire på scenen gjorde så blir det møtt med ville jubelrop og klapping.

Armeen gjør som den får beskjed om - og uten den hadde Kiss ikke vært annet enn fire menn som en gang lagde skikkelig fete fredagsrockelåter og som fremdeles sminker seg. (Heldigvis driver fremdeles Gene og sikler blod midtveis i settet, slik at det ikke lenger er tydelig at han har sleiket i seg halvparten av den hvite ansiktsmaling).

Heil Kiss Army.

3390