Heftig, erotisk Julie

Frøken Julie - Norge/Irland 2014. Regi: Liv Ullmann. Med Jessica Chastain, Colin Farrell, Samantha Morton

Aldersgrense 15 år

August Strindbergs «Frøken Julie» er et av verdens mest analyserte teaterstykker. Det handler om den tøylesløse adelsjenta Julie som legger seg etter den veltalende og velkledte tjeneren Jean, i filmen John og det tragiske endeliket det får.

Det er klasse mot klasse, mann mot kvinne, fordommer mot fordommer, makt mot avmakt og bindingstrang, elskovstrang og hat i et og samme brygg.

Vitne til det hele er Johns forlovede, Kathleen (Kristine i stykket), i filmen spilt av Samantha Morton.

Liv Ullmann har selv skrevet manus til det hun har kalt sin siste film. Hun har flyttet teaterstykket fra scenens 1888 til et irsk gods i 1890. Det er midsommernatt, natten for de elskende, men også natten for dyp manipulasjon mellom to mennesker som er i ferd med å slite hverandre i filler.

Ullmann var skuespiller før hun ble regissør. Det vises godt i hvordan hun nærmest nakent lar Jessica Chastain, Colin Farrell og Samantha Morton spille så liv og remmer holder. Det dirrer i de erotiske strengene så det svinger i følelsesregisteret hos tilskueren når Chastain veksler mellom å være enorm sårbar og farlig forførerisk, og når Farrell som John ikke klarer verken å styre sine lyster eller temperament.

Temperatur

I krass motsetning står Samantha Mortons finjusterte spill som den ærbare Kathleen, tjenestejenta som fanges mellom galskapen og som ender opp som den med mest av seg selv tilbake.

Det er sjelden vi ser slik temperatur på lerretet, og det står i skarp kontrast til Mikhail Krichmans kjølige fargepalett av et foto, som om ikke annet virker som en lise for tilskuernes øyne.

«Frøken Julie» er en rå historie, og Ullmann klarer perfekt å formidle denne råskapen. Samtidig skisserer hun Julie og John som to mennesker, som selv om de står langt fra hverandre, drives av de samme forvirrede følelsene bare forsømte barn kan ha.

Ikke for alle

Derimot vil det nok bli innvendt at filmen er for mye teater og for lite film. Formen gjør at «Frøken Julie» dermed ikke blir en bredt anlagt film. Til det er den altfor tro mot teaterstykket og også de temaene i stykket som er blitt sittende litt igjen i 1800-tallet. Her finnes ingen moderne løsninger.

Jeg vil dessuten anta at den slår helt ulikt ned avhengig av hvor mye tilskueren hekter seg på. Noen vil la seg trekke inn, mens for andre blir den mye mer distansert av overnevnte grunn.

Noen vil si at hun burde vært mer vågal og kanskje også gjort kampen mellom Chastains kvinne og Farells mann enda mer tidsaktuell. To timer er også en krevende tidsramme for denne historien, men den følger forsåvidt Strindbergs egen.

Men som en klassisk filmatisering er denne finurlig fordi skuespillerne hele tiden river oss med i sine brå skift og temperatursvingninger. At det her står svært mye på spill, formidles med bravur av alle involverte.

«Frøken Julie» er en opprivende, blodfresende oppvisning og en absolutt verdig regi-sorti fra Ullmann.