Håpløst romantisk

W.E.
Storbritannia 2011
Regi: Madonna
Med: Abbie Cornish, Andrea Riseborough, James D'Arcy, Oscar Isaac, Richard Coyle, David Harbour, James Fox
Aldersgrense: 11 år

Mange har gjort et nummer ut av at alt Madonna har tatt i på musikkscenen er blitt til gull, mens hennes forsøksvise karriere som filmskuespiller har falt til jorda som gråstein. Derfor er det modig av henne å debutere som spillefilmregissør (riktignok etter å ha laget en musikkdokumentar). Men mange vil nok også kalle det dumdristig.

«W.E.» handler om Manhattan-kvinnen Wally Winthorp (Abbie Cornish), som har gitt opp egne karriereambisjoner for å dedikere seg til sin overarbeidede, utro og insisterende usympatiske barnelegeektemann (Richard Coyle). Hun fascineres av historien om Wallace Simpson (Andrea Riseborough), den dobbelt fraskilte amerikanske kvinnen som fikk Storbritannias kommende kong Edward (James DArcy) til å abdisere til fordel for kjærligheten (hvilket førte til at hans stammede bror måtte ta over tronen, slik vi nylig så i «Kongens tale»).

Fortellingen om de to kvinnene flettes sammen gjennom Wallys dagdrømmerier, ofte i direkte kommunikasjon med hverandre. Men til tross for at kvinnen i nåtidsfortellingen åpenbart føler seg beslektet med den etter hvert så ulykkelige Miss Simpson, er det ikke opplagt hvorfor disse historiene må fortelles i samme film. Sikkert er det i hvert fall at de i denne filmen langt på vei slår hverandre i hjel, slik at man ikke engasjerer seg noe særlig i noen av dem.

Madonna (som har skrevet manus sammen med «Madonna: Truth or Dare»-regissør Alek Keshishian) har lagt seg på en prangende visuell stil som heller ikke holder fokus på fortellingen, og som mest av alt virker drevet av et desperat behov for å bli lagt merke til i seg selv. Filmen inneholder dessuten mye dialog av den særdeles kunstige sorten, og har en alt for løs dramaturgi som får deg til å frykte at rulleteksten aldri vil komme.

Enda underligere er filmens pompøse, overdrevent romantiske grunnstemning, som kunne gitt følelsen av at dette var laget av en naiv tenåring – dersom man ikke hadde visst bedre. Dette gjør sitt til at «W.E» til tider er en ganske så pinlig filmopplevelse, men også at den til andre tider faktisk er en smule fascinerende.

Madonna er ikke av typen som lar seg stoppe i en håndvending (eller av en laber anmeldelse eller ti), så jeg går ut ifra at hun kommer til å lage flere filmer. «W.E.» er såpass kompromissløs og annerledes at jeg ser fram til hennes neste prosjekt, selv om spillefilmdebuten ikke akkurat kan sies å være spesielt vellykket.