Hanekes høstsonate
Cannes-vinner Michael Haneke viser seg fra en litt mildere side, men skaper stadig mye ubehag med denne skildringen av et ektepar i livets høst.
Amour - Frankrike/Østerrike 2012. Regi: Michael Haneke. Med: Jean-Louis Trintignant, Emmanuelle Riva, Isabelle Huppert, William Shimell, Rita Blanco, Laurent Capelluto
Aldersgrense: 11 år (Egnethet: Voksne)
I likhet med sin landsmann Ulrich Seidl, som også er premiereaktuell på norske kinoer med sin «Paradis: Tro», er Michael Haneke en kompromissløs kronikør av menneskehetens mørkere sider, som han skildrer med stilren realisme og lite sentimentalitet.
Så også i «Amour», som tidligere i år sikret den østerrikske filmskaperen sin andre Gullpalme i Cannes. Men denne gang er Haneke noe mer direkte og mindre kompleks enn han pleier, og muligens også mer personlig, i en film som på sett og vis hyller kjærligheten. Men hvor alderdommen gir kjærligheten så vanskelige kår at filmen ikke kan sies å være særlig oppløftende.
Det dreier seg om det parisiske ekteparet Georges og Anna (spilt av de gamle nybølge-skuespillerne Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva), som har viet et langt liv til hverandre og til klassisk musikk. Under frokosten en morgen får Anna et slag som gjør henne uførlig i halve kroppen, og som markerer begynnelsen på den uunngåelige slutten.
Georges har lovet sin kone at hun aldri skal havne på noe hjem, og akte å holde dette løftet. Men etter hvert som Anna både fysisk og psykisk (hun synes også å bli dement) visner hen, blir det vanskeligere og vanskeligere for ham å håndtere hverdagen – selv med avlasting fra hjemmesykepleiere.
Siden filmen begynner med Annas døde kropp liggende i sengen vet vi hvilken vei det går – men det vet vi for så vidt uansett, all den tid dette er en utpreget realistisk film, og all den tid dette for så vidt er veien det går med oss alle. Likevel evner Haneke å la filmens nokså forstyrrende klimaks komme som en overraskelse.
Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva skal berømmes for sitt skuespill, slik de også ble da European Film Awards ble delt ut nylig (der «Amour» også fikk prisen for beste film og beste regi). De to veksler hårfint mellom dedikasjon, desperasjon og resignasjon, og bidrar sterkt til at dette i utgangspunktet nokså distanserte og kjølige kammerspillet likevel er såpass opprørende å bevitne.
Det er dessuten fint å se noe så sørgelig sjeldent som en film om eldre mennesker – og attpåtil en som handler om å gradvis miste sin livsledsager, (mer eller mindre) slik jeg antar at mange faktisk opplever det.
Likevel er jeg ikke blant dem som mener «Amour» er et nytt mesterverk fra Michael Haneke. Filmskaperen tar definitivt opp et viktig tema (for ikke å si tabu), men der andre vil mene at han utviser en edel form for enkelhet, savner jeg en mer kompleks og dramatisk behandling av materialet.
Med denne filmen viser nok Haneke seg fra en noe mildere side, men han synes stadig å ville appellere mer til intellektet enn til følelsene. Jeg mistenker at «Amour» ville vært enda sterkere om han turte å gå tettere inn på sine karakterer og deres dilemmaer – selv om jeg vet at jeg med dette på sett og vis etterlyser en helt annen filmskaper.