Han hoppet fra verdensrommet

Når høyden passerer 4000 meter, trenger hjernen tilførsel av oksygen for å fungere. På 10 000 meters høyde har man knapt et halvt minutt til å få på seg surstoffmaske dersom man ikke skal gli inn i en bevisstløshet som ender i døden.

På 13 000 meters høyde vil all luften i kroppens hulrom ekspandere til åtte ganger volumet på havflaten, presse i stykker innvoller og lunger og hindre deg i å puste selv med surstoffmaske. Og ett steg nærmere himmelen, på 19 000 meters høyde, vil blodet begynne å koke. Ikke på grunn av temperaturen, for her oppe er det iskaldt, men fordi luften er så tynn at all væske går over i gassform.

Alt dette visste Joseph Kittinger da han satt i den åpne gondolen under en stratosfæreballong over New Mexico 16. august 1960. Høydemåleren hadde akkurat passert 50 000 fot (15 000 m), og jagerpiloten og fallskjermhopperen Kittinger merket at den høyre hansken på trykkdrakten ikke var tett.

Han kjente allerede den prikkende nummenheten i høyrehånden som etter hvert kom til å ese opp til dobbel størrelse. Men han bet tennene sammen og regnet med at han kunne gjennomføre forsøket med bare en hånd.

Forsøkskanin

Kaptein Kittinger var forsøkskanin i det amerikanske flyvåpenets ”Prosjekt Excelsior”, som skulle teste fallskjermsystemer for utsprang fra de ekstreme høydene hvor jagerflyene etter hvert opererte.

Dette var også året før de første bemannede romferdene, og NASA ville vite hvordan menneskekroppen ville takle vakuum og kosmisk stråling i verdensrommet bare beskyttet av en trykkdrakt.

Selv om verdensrommet er definert som området utenfor 100 kilometer fra jordoverflaten, er forholdene for menneskekroppen praktisk talt de samme på 31 kilometers høyde dit Kittinger skulle. Luftrykket er nær vakuum med bare en prosent av trykket på havflatenivå. Himmelen er beksvart og man ser tydelig jordkrummingen.

Ispanser

Forberedelsene til oppstigningen hadde begynt midt på natten på en nedlagt flystripe ute i ørkenen. Mesteparten av tiden gikk med til å få på seg den primitive trykkdrakten mens forsøkspersonen måtte puste inn rent oksygen for å hindre trykkfallssyke.

Ettersom den hadde en tendens til å ese ut som Michelin­mannen i alle retninger når trykket sank på utsiden, var den stroppet sammen så ikke hjelmen og hodet skulle bli dyttet for langt ut.

Resultatet var at man ikke kunne stå fullt oppreist, men måtte falle i sittestilling. En kollega av Kittinger hadde omkommet av hjerneskaden han fikk da ansiktsglasset blåste ut på 60 000 fots høyde, så han visste altfor godt at livet hans avhang av at drakten fungerte.

Arbeidet med å få på drakten foregikk inne i en luftkondisjonert container for at han ikke skulle begynne å svette. Dersom drakten ble våt på innsiden, ville den fryse til et ispanser på veien opp.

Til slutt satte han seg på benken i den åpne gondolen og ga klarsignal til bakkemannskapene.

Utenfor jordkloden

Etter hvert som ballongen steg oppover, utvidet heliumgassen seg. Fra å være høy og tynn este den ut til en 50 meter rund appelsin. Målet var å nå 100 000 fot før han hoppet ut.

På tross av smertene i hånden lot Kittinger seg fascinere av utsikten. På grunn av det intense sollyset kunne han ikke se stjernene, men himmelen var blitt helt svart.

– Mennesket vil aldri erobre verdensrommet. Det vil kanskje bo her, men aldri erobre det, meldte Kittinger på radioen med ærefrykt.

– Himmelen over meg er helt tom og veldig ugjestmild, la han til.

Under føttene hans kunne han se horisonten 700 kilometer unna. Temperaturen viste ÷80 og høyde­måleren viste 102 800 fot (31 150 meter).

Ba til Gud

Dette var Joe Kittingers tredje ekstremutstprang. Det første fra 23 300 meter hadde nesten tatt livet av ham.

Når et objekt uten aerodynamisk fasong faller raskt i tynn luft, vil det spinne ut av kontroll. For å motvirke dette hadde fallskjermen en liten styrefallskjerm som skulle stabilisere fallet.

På det første utspranget løste den seg ut allerede mens han var på vei ut av gondolen. Skjermen la seg rundt halsen hans og hindret hovedfallskjermen fra å løse seg ut mens han spant bevisstløs nedover. Bare den automatiske nødfallskjermen hadde reddet ham i siste liten.

Nå gikk han gjennom de siste punktene på sjekklisten, koblet løs slangene og ledningen med radio­forbindelsen og følte seg som verdens mest ensomme mann da han sto på trinnet og kikket ut på den voldsomme utsikten for siste gang.

Så ba han en bønn om at Gud skulle ta vare på ham, før han kastet seg ut fra den trange gondolen.

Enorm hastighet

Uten luftmotstand falt han som en bylt de første 4000 meterne og oppnådde 985 km/t, 90 prosent av lydhastigheten, i løpet av bare et halvt minutt.

– Jeg var helt bevisst og hadde en merkelig følelse av å henge stille. Uten luftmotstand var det ingen blafring eller normale referanser til fart. Da jeg kikket opp, så jeg at ballongen var på vei ut i verdensrommet med en vanvittig hastighet. Men så skjønte jeg at det var jeg som falt og at den hang stille.

Det frie fallet varte i fire og et halvt minutt. Da han nærmet seg skylaget på drøyt 6000 meter, trakk han instinktivt til seg føttene for han hadde aldri falt gjennom skyer før.

Men atmosfæren kjentes bare som en behagelig dundyne mens den gradvis ble tettere og bremset ned den enorme hastigheten. Etter et fall på over 25 kilometer, åpnet han hovedskjermen. Meningen var at han skulle løse ut instrumentboksen han hadde bak lårene før landing, men mekanismen fungerte bare delvis.

På grunn av den ekstra vekten ble landingen hard og Kittinger skadet det ene beinet. Det første han sa etter landingen var: – Jeg er virkelig glad over å være tilbake blant dere!

Etter 50 år har ennå ingen i verden falt lenger eller raskere enn Joe Kittinger.