Han her, han er nesten gud

Fleetwood Mac
Oslo Spektrum

Ingenting er sterkere enn sitt svakeste ledd, sies det. Og det som kunne blitt en helt genial aften i Oslo Spektrum søndag kveld, ble forsuret – bokstavelig talt – av ett menneske.

I det Fleetwood Mac entret scenen, visste man som publikummer at man hadde to og en halv time med musikk foran seg. Det krever ikke bare gode låter, det krever også et skjerpet band som klarer å holde energien oppe hele tiden. Og det smalt helt fra start med Second Hand News, foran et stappa Spektrum som utvilsomt var veldig klare for å la seg rive med av Fleetwood Mac.

Publikum hadde fått beskjed om å sitte i Spektrum – klappstoler fylte hele gulvet foran scenen – men for en gangs skyld hadde fansen vett til å ikke adlyde. I løpet av kort tid ble det fullt foran scenen, og etter hvert sto også flere på stolene og danset – med god grunn.

- Vi er så glade for å være her, endelig, sa Stevie etter noen låter, og gledesropet tilbake fra publikum viste at det var gjensidig. Med på scenen hadde de hjelp av sine faste musikanter, i form av gitar, tangenter og vokal, mens bakteppet sørget for at det ikke bare var Lindseys hoppesprell og Stevies snurredans som var visuell underholdning.

5668

Det var uansett musikken som sto i sentrum, som den burde og som den gjorde. Låtmessig kjørte de på med både gammelt og nytt, og sammensetningen og oppbyggingen av konserten var det lite å utsette på. Fra de buldrende og tøffe, til det sarte og ærlige. Fra de litt roligere poppede låtene og klokkespill, til harde gitarriff og dundrende trommer. Fra alle på scenen, til bare Lindsay og Stevie.

På Tusk var det så rått det kan bli, det formelig tøyt over med energi og lydveggen var så massiv at det ga gåsehud. I helt motsatt ende av skalaen fikk man det ærlige, nedstrippede og blottlagte, som da Lindsay og gitaren hans gjorde Big Love.

- Denne teksten er viktig for meg. Da jeg skrev denne i 1987, så var det slik jeg var som person den gang. Nå er den mer for meditasjon og viktigheten av forandring, innledet Lindsey låta med, før han leverte noe av det mest energiske jeg har sett på lenge. Det nærmest sydet av måten han formidlet, både meg stemmen og gitaren – som han trakterer nesten som en gud. DIGG!

I første del var det mer eller mindre også han som sørget for å holde toget av en konsert i gang og i fart fremover, før resten av gjengen slengte seg med og gjorde at man aldri kjedet seg.

Det som likevel gjør at konserten ikke ble den helt fantastiske opplevelsen, helt der oppe, er Stevie. For selv om hun og Lindsey i stor grad er de som skinner som frontfigurer og har sørget for at Fleetwood Mac høres ut som det gjør, er hun vokalmessig rett og slett jævlig å høre på. Meloditeft og gode tekster kan de – noen av låtene til Fleetwood Mac kommer for alltid til å stå med fete typer i musikkhistorien - men flere av låtene ødelegges rett og slett av hvordan hun synger. På Rhiannon - en nydelig sang - kom hun seg greit gjennom, men stemmen ble bare mer og mer et irritasjonsmoment utover konserten, der den skar seg inn i øregangene og sørget for at man ikke klarte å fokusere på stort annet med melodien. Da hun satte i gang på nest siste låt Silver Springs, var det like før jeg måtte holde meg for ørene. Synd.

På den annen side – Stevie live utgjør også en del av firkløveret. Hun er den litt fjollete hippiedama på scenen, med gullglitrende sjal som danser rundt seg selv med armene i været. Poeten, som Fleetwood kaller henne. Litt som en accident waiting to happen: man må bare se mer. Lindsey er virtuosen som holder kontakten med publikum og er overalt på scenen, Mac er den tilbaketrukne stødige, mens Fleetwood er spilloppmakeren som sørger for at takta holdes, og som utvilsomt er den som er dirigenten – og også på slutten tar over og introduserer og ablegøyer og spiller trommer.

Og så plutselig var to og en halv time unnagjort. Har du sjansen å se Fleetwood Mac – gjør det!

Edit this setlist | More Fleetwood Mac setlists