Gutta på tur

Due Date - USA 2010. Regi: Todd Phillips. Med: Robert Downey Jr., Zach Galifianakis, Michelle Monaghan, Jamie Foxx, Juliette Lewis, Danny McBride, Alan Arkin, RZA

Aldersgrense: 11 år

Mens vi venter på oppfølgeren til «The Hangover», har regissør Todd Phillips fått med seg Robert Downey Jr. og «Hangover»-svirebror Zach Galifianakis på et slags mellomprosjekt, som også føyer seg inn i den populære «bromance»- tradisjonen.

For de uinnvidde er dette en slags «buddy movies» som i stor grad følger formelen for romantiske komedier, bortsett fra at de dreier seg om forhold mellom heteroseksuelle menn.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Den bromantiske road movien «Due Date» tar for seg et yndet tema for mang en romantisk komedie – nemlig hvordan motsetninger først frastøter hverandre, men etter hvert finner sammen.

Peter Highman (Downey Jr.) er en dresskledd arkitekt som skal fly fra Atlanta til sin veldig snart fødende kone i Los Angeles. På grunn av en rekke sitasjoner som involverer og i all hovedsak skyldes den umodne, aspirerende skuespilleren Ethan Trembley (Galifianakis), finner han seg imidlertid brått tilbake på bakken og på flyselskapenes svarteliste.

Dermed blir han nødt til å krysse kontinentet i en leiebil sammen med sitt ufrivillige nye bekjentskap, som også har med seg en masturberende hund, sin avdøde fars aske og masser av jazztobakk for angivelig medisinsk bruk.

Robert Downey Jr. er nærmest umulig å mislike, og sikrer utvilsomt «Due Date» et stort publikum. Likevel er det pussig at han er valgt ut til den streite hovedrollen, som virker skreddersydd for bromance-gjenganger Paul Rudd. Ikke et vondt ord om skuespillertalentet til Downey Jr., men det er unektelig litt vrient å tro på ham som en fyr som aldri har prøvd narkotika. Men for all del, det er alltid hyggelig å ha ham på lerretet.

Zach Galifianakis er på sin side tildelt en nokså outrert rolle som han selv synes å kose seg med, men som det er i overkant vanskelig å bli glad i. Hvorfor Highman ved en anledning velger å returnere til den ufyselige fysaken etter først å ha forlatt ham, er ikke lett å begripe. Utover at plottet åpenbart er avhengig av at det.

Det samme gjelder i grunn hele det gryende vennskapet mellom de to motsetningene, som filmen strever med å framstille som noe mer enn en rimelig overfladisk konstruksjon.

«Due Date» er definitivt artig nok til å forsvare sin spilletid, men det er ingen fare for at du kommer til å le deg i hjel eller kveles av klumpdannelse i halsen. Dette er med andre ord ingen ny «The Hangover».

Men akkurat dét er det vel uansett «The Hangover 2» sin oppgave å være.