Gullbjørnvinneren fra Berlin
Årets Gullbjørn-vinner er en sterk og velspilt karakterstudie av en mor som benytter sønnens ulykke til å gjøre ham avhengig av henne igjen.
Mor og sønn - Romania 2013. Regi: Calin Peter Netzer. Med: Luminita Gheorghiu, Bogdan Dumitrache, Ilinca Goia, Natasa Raab, Florin Zamfirescu, Vlad Ivanov, Ada Solomon
Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: voksen)
Fra Christian Mungui vant Gullpalmen i Cannes i 2007 med «4 måneder, 3 uker og 2 dager» har man snakket om en ny bølge av rumensk film. Stilen er gjerne realistisk, og innholdet som oftest samfunnskritisk. Calin Peter Netzers «Mor og sønn» (internasjonal tittel «Childs Pose») føyer seg pent inn i denne tradisjonen, og stakk av med selveste Gullbjørnen på årets filmfestival i Berlin.
Filmen handler om Cornelia (Luminita Gheorghiu), en middelaldrende arkitekt fra Bucurestis øvre sosiale sjikt. Innledningsvis klager hun til en venninne om hvor dårlig hun behandles av sin voksne sønn Barbu (Bogdan Dumitrache). Talende nok bebreider hun sønnens kjæreste, som Cornelia helst vil se at han forlater, for det etter hvert dårlige forholdet. Barbu ønsker ikke en gang å være tilstede på morens bursdagsfeiring – hvilket hun dekker over med hvite løgner for å opprettholde sin vellykkede fasade når dagen kommer.
Men når han litt senere kjører på og dreper en ung gutt fra en fattig bondefamilie, ser den handlekraftige damen en mulighet til å gjenvinne sin posisjon i Barbus liv. Cornelia setter dermed alt hun har av påvirkningskraft, mektige kontaktnett og bestikkelsesmidler inn for å forhindre at den bortskjemte sønnen dømmes til fengselsstraff.
«Mor og sønn» tegner et ikke særlig smigrende bilde av det postkommunistiske Romania, med store klasseskiller og utbredt korrupsjon. Filmen stiller videre noen tunge, moralske spørsmål omkring skyld og forsoning. Men mest av alt er dette en karakterstudie av den manipulerende og langt fra udelt sympatiske moren, strålende spilt av Luminita Gheorghiu, som har hatt mindre roller i flere internasjonalt kjente rumenske filmer de siste årene (inkludert nevnte «4 måneder, 3 uker og 2 dager»).
Formspråket domineres av rastløs og håndholdt kameraføring, ofte med lange strekk mellom hvert klipp. Dette gir filmen intensitet og en kledelig uro, men kan innimellom bli litt mye av det gode, da man ikke alltid gis tilstrekkelig rom for å ta inn karakterenes følelser og reaksjoner. En del sekvenser fungerer imidlertid glimrende, ikke minst når det går mot det endelige, opprivende møtet med den avdøde guttens familie.
Manuskriptet har en slags edel enkelhet, men utførelsen rommer like fullt mange nyanser og skarpe observasjoner, ikke minst i form av presise skildringer av persongalleriet og relasjonene dem i mellom. Man kan riktignok savne å komme noe tettere på Barbu og hans bearbeidelse av morsbindingen så vel som den traumatiske bilulykken – selv om det er, og skal være, matriarken Cornelia som bærer filmen. Og med hovedrolleinnehaver Luminita Gheorghius sterke rolletolkning og regissør Calin Peter Netzers solide grep om fortellingen, gjør hun det til gangs.