Gullalderen for mp3 er nok over

Mp3-spillere var en gang i tiden det virkelig store. iPod-er og konkurrenter ble solgt i bøtter og spann, og det var så mange spillere på markedet at en kunne bli forvirret. Og jeg vet litt om hva jeg snakker om, for fra årtusenskiftet testet jeg i flere år praktisk talt alt som dukket opp i Norge.

Fra ganske tidlig var det tydelig at det var to aktører som kunne dette markedet bedre enn de fleste, nemlig Apple og Creative. Det var tidvis andre produsenter tidvis skapte bedre produkter, stort sett var det enten for dyrt eller for smalt.

De siste par årene har salget av denne typen spillere derimot stupt. Apple har for eksempel meldt at salget av iPod totalt har gått ned rundt 20 prosent bare det siste året. Tallene fra Elektronikkbransjen viser at det er enda verre her i landet: I 2008 ble det solgt 400.000 dedikerte mp3-spillere her i landet, mens en regner med et salg på 225.000 i år.

Årsaken er veldig enkel: Praktisk talt alle mobiltelefoner er også mp3-spillere, og det finnes få gode grunner til å faktisk bruke penger på en egen spiller. Den eneste gode grunnen til å ha en egen mp3-spiller i dag ser ut til å være for trening.

Resultatet er at utvalget av spillere har stupt. Enkelte småprodusenter har fortsatt noe å vise fram, men i det store og hele er det bare de to arge konkurrentene som er igjen.

Produktet som likevel skulle passe

Og nylig lanserte Creative en ny mp3-spiller som på mange måter kunne se ut som et utmerket treningsprodukt: Spilleren med det klingende navnet Zen Style M300. Med en pris under 500 kroner for den minste varianten og støtte for Bluetooth, er det duket for den perfekte treningskameraten.

Og vi kan vel like gjerne avsløre først som sist at vi ikke er imponerte. Årsaken er nemlig at dette må være det beste eksempelet på en dings som forsøker å tilfredsstille altfor mange på en gang.

Men la oss ta det positive først:

M300 er en relativt liten (men tykk) og lett mp3-spiller som glir lett ned i bukselomma, og i så måte er den strålende til trening. Den er utstyrt med tilstrekkelig minne til å fylle opp med favorittreningsmusikken din (opp til 16 GB) - og om du ikke skulle synes det var nok, så kan du putte i et micro-SD-minnekort.

Materialene er av det som kjennes som billig plast, noe som faktisk kan være en fordel. En liten sprekk gjør ikke noe, samtidig som den tåler et lite fall i bakken.

Overføringen av musikk gjør du uten behov for installasjon av egen programvare, gjennom en helt standard USB-kabel. Det er med andre ord snakk om ekte «Plug & play».

Og om du skulle være lei din egen musikk, så har den en FM-radio som fungerer utmerket.

Bra batteri - bra lyd

Batterikapasiteten er også på høyst akseptable 20 timer. Og kanskje det viktigste med en musikkspiller: Lydkvaliteten er mer enn god nok til sitt bruk, så fremt du styrer unna de helt forferdelig dårlige øreproppene som du får med på kjøpet. Disse er faktisk så dårlige at de egner seg for lite annet enn søppelposefyll.

På toppen av dette har spilleren Bluetooth, så du slipper å ha en kabel hengende og dingle fra ørene når du trener - hvis du altså har kjøpt noen bedre hodetelefoner.

Ikke gull alt som glimrer

Ikke altfor dyr, god lyd og enkel: Oppdrag utført, løp og kjøp? Dessverre ikke.

Creative har nemlig gått i overflødighetsfellen, samtidig som de har vist at verdens beste designere kanskje er ansatt et annet sted.

Da denne omtalen ble kladdet, fulgte det nå egentlig en lang triade med alt som var galt med spilleren, og hvordan de i prosessen med å tilfredsstille alle, har endt med å ikke egentlig tilfredsstille noen.

Men i stedet skal vi dra en analogi: Hele produktet får meg rett og slett til å tenke på Kelsey Grammer-komedien The Pentagon Wars. Det er en film som handler om utviklingen av en militær troppeforflytter, der en til stadighet gjør endringer for å tilfredsstille dumme bekymringer, og til slutt sitter man igjen med en idiotisk tanks som er ubrukelig til det den egentlig var ment som.

Og det er det Zen Style M300 er: En begynte med en liten, enkel og billig mp3-spiller som skulle fungere som en treningskamerat - og en ville ha Bluetooth som salgsargument.

Så fant en ut at en like gjerne kunne implementere en fin liten fargeskjerm. De så også at konkurrentene drev med trykkfølsomhet, så det dyttet man inn - på en halvveis og dårlig måte. Når en først hadde en fargeskjerm, fant en ut at støtte for video og bilder var en god idé (selv om skjermen er totalt uegnet for det), og dessuten var den jo så liten at den var fin som diktafon. Og en minnekortleser var jo noe de også kunne dytte inn - på bekostning av størrelsen.

Derimot hadde en ingen anelse om hvordan man skulle pakke dette sammen til et god produkt. I stedet ble man sittende med en større, tyngre, tykkere, dyrere og mindre brukervennlig dings - som riktignok kan mye, men gjør få ting bra.

Zen M300 hadde vært glimrende om de hadde fjernet alt ekstra tullball som bare tar plass, og som ikke har noen reell nytteverdi. Om en så etterpå hadde gjort et reelt forsøk på å designe et produkt som var tynnere, så hadde en sittet igjen med en betydelig tynnere spiller, som trolig inneholdt færre fordyrende komponenter.

Nå er M300 i stedet bare et ikke-så-veldig-godt produkt, til en brukbar - men ikke veldig god - pris..

For noen år siden hadde Creative et produkt de kalte Zen Stone. Den var mindre avansert - og en mye bedre treningskamerat.