Grotesk kjærlighet

Paradis: Kjærlighet - Østerrike, 2012. Regi: Ulrich Seidl. Med: Margarete Tiesel, Peter Kazungu, Inge Maux, Dunja Sowinetz, m.fl.

Den enslige og middelaldrende Teresa (Tiesel) drar på ferie til vakre Kenya, uten sin tenåringsdatter, og hun bærer på et sårt ønske om å oppleve kjærlighet. Hun har nemlig hørt at de afrikanske mennene elsker middelaldrende europeiske kvinner, og hun bruker ikke lang tid på å finne seg til rette. Det skal derimot vise seg at fattigdom og forferdelige levekår gjør at det er penger som betyr noe for de lokale, og det paradiset hun så for seg har en desperat bakside. Men istedet for å la seg knekke av dette, får hun snart teken på livet som horekunde.

Ulrich Seidl har en lang karriere som dokumentarregissør bak seg, og det merkes på den dokumentariske stilen i spillefilmene hans. Man føler at man er intimt tilstede i rommet i mesteparten av filmen. Han viker heller ikke fra å vise deg alle de kvalmende detaljene som følger med temaet han har valgt for «Paradis: Kjærlighet.» Vi som publikum skal virkelig kjenne tomheten og det ekle på kroppen, når karakterene utveksler sine tjenester.

Margarete Tiesel bærer mye av filmen på sine skuldre, og det er få scener uten henne. Hun spiller godt, og skal ha mye skryt for at hun har sagt ja til rollen. For det er ingen god rollemodell vi har med å gjøre her, til tross av at vi får litt sympati med den nervøse Teresa i starten av filmen. For akkurat som hun innser de unge herrenes baktanker, oppdager vi mørkere og mørkere sider ved henne. En sterk prestasjon av Tiesel, som balanserer de to sidene av Teresa på en flott måte.

Vi har sett sterke filmer om prostiusjon før, men da har det ofte vært mannlige kunder som utnytter kvinner i forferdelige situasjoner. Her er bildet snudd, og vi ser at kvinnene ikke står tilbake når det gjelder hvor langt de er villige til å gå for å få det de vil ha. Det er mulig at ferien til Teresa starter med et ønske om kjærlighet og kos, men det er uhyggelig å se hvor fort hun dykker ned i grisetrauet og mesker seg i dritten. Mot slutten er det noen scener fra en bursdagsfest som virkelig fikk kvalmen til å sette seg i meg, og jeg vred meg i kinosalen med lunsjen på god vei opp i halsen.

Det er akkurat her vi finner filmens svake sider ogaå. Den bruker nemlig veldig mye tid på sexscenene, og alt rundt føles litt repetitivt etter hvert. Når kvinnene velter seg rundt i sex, blir vi som publikummere, tvunget til å være flue på veggen, og filmen slipper aldri taket før man er helt utmattet. Ulrich Seidl har tydeligvis bestemt seg for at poenget skal hamres inn i deg, og det er flere scener som med hell kunne vært kuttet, spesielt siden budskapet er tydelig ganske lenge før slutten.

Jeg må stille et spørsmålstegn ved Seidls framstilling av afrikanere. Vi får nesten kun se de som pengegriske igler, som er villige til å gjøre det meste for pengene de trenger så sårt. Er det et grep for å vise dette fra Teresas standpunkt, så fungerer det greit. Hvis det ikke er det, så føles det litt smålig og ensidig.

«Paradis: Kjærlighet» er blitt en film som vil engasjere og provosere, og den vil nok også sjokkere de fleste. Den er så inderlig tom for håp, og den er kald og ekkel. De positive sidene er fryktelig bra, men den bader litt før lenge i sølepytten, og mye av de gode intensjonene blir tildekket av akkurat dette.