Grisete tøybamse
En snakkende teddybjørn som drikker, røyker dop og banner på at bromantikken ikke er død.
Regi: Seth MacFarlane. Med: Mark Wahlberg, Mila Kunis, Seth MacFarlane, Giovanni Ribisi, Laura Vandervoort, Jessica Stroup, Patrick Warburton, Joel McHale, Aedin Mincks, Ginger Gonzaga, Kristina Ellery, Ronald Boone, Norah Jones
Aldersgrense: 11 år
Åtteåringen John har ingen andre venner enn teddybjørnen med det passende navnet Ted. En natt ønsker han seg at kosebamsen kunne prate, og at de skal være bestevenner for livet. Sannelig blir ikke ønsket ytret under et stjerneskudd, med det resultat at Ted faktisk sier hallo på ordentlig. I tillegg til en hel del andre, etter hvert langt styggere ord.
Etter dette ironiske eventyranslaget (komplett med Patrick Stewart som forteller), spoler nemlig filmen nærmere tre tiår fram i tid. Den nå 35-årige John (Mark Wahlberg) er stadig bestekompis med Ted, som har utviklet seg til å bli en rusglad og grisepratende tøybamse, med mer til felles med gutta i «Clerks» enn med Ole Brumm og Teodor.
I tvilsomt selskap med Ted har John sin faste base foran tv-skjermen, med en øl i hånda og en sky av cannabis i lungene. Til stadig økende forargelse for kjæresten Lori (Mila Kunis), som ønsker seg at John omsider skal ta grep om livet sitt.
«Ted» er med andre ord basert på en nokså tøysete idé, ikke helt ulik «Lars and the Real Girl» (om enn på et vis motsatt siden Ted faktisk lever). Filmen minner imidlertid mer om Paul, hvor Seth Rogen spilte rølpete, dataanimert romvesen.
Selve konseptet kan for så vidt også framstå som bromantikkens siste, desperate krampetrekning – fortellingen om en mann som luller seg inn i en populærkulturell kompistilværelse framfor å ta voksenlivet på alvor, er jo ikke akkurat skinnende ny.
Ikke desto mindre er «Ted» en frisk, freidig og tidvis ordentlig festlig liten rakker av en film. Manus, regi og bamsestemme er ved Seth MacFarlane (fyren bak animasjonsserien «Family Guy«), og hans herlig frekke løssluppenhet er lett gjenkjennelig i denne (hovedsakelig) ikke-animerte komedien.
«Ted» pøser på med vittigheter, cameo-opptredener og intertekstuelle referanser (lages det noen komedier for tiden hvor karakterene IKKE snakker om andre filmer?), og selv om noen av poengene detter livløse i bakken, blir andre sittende godt i lattermusklene.
Her er det de overskuddspregede digresjonene (med kultklassikeren Flash Gordon som et gledelig høydepunkt) som styrer showet. Derfor er det for så vidt tilgivelig at historien i seg selv er av den opplagte sorten, med vendinger du ser komme som en dinosaur på prærien.
Som det forhåpentligvis framgår, er «Ted» er alt annet enn en koselig familiefilm. Men den er likevel morsom og hjertevarmende nok, på sitt rølpete, grisete og ikke så rent lite sjarmerende vis.