Gripende avslutning på «tungtvannet»

Og så steg realitetene og krigens vilkårlige gru frem for alle.

Publisert

(SIDE2):Dette er en oppsummering av «Kampen om tungtvannet – episode 6». Den inneholder spoilers til siste episode, og bør ikke leses av den som ikke har sett episoden.

Sjelden har vel en krigsserie som har feiret slik heltemot endt på en så sørgmodig tone. «Tungtvannet» går ikke ut med et smell, men med ettertenksomhet og en visshet om at krig innebærer en stor personlig kostnad og opprivende tap som vil endre en som menneske for alltid.

Og det rammer alle – fra de mest involverte til de helt på ytterkantene av aksjonsfeltet eller helt utenfor. Rik som fattig.

En beretning rundt en senkning

Episode 6 er på mange måter viet senkningen av ferga «Hydro», uten at vi aldri får oppleve selve senkningen.

Å lage senkningen av fergen Hydro til en mer actionfylt variant, hadde kostet mer enn serien omtrent koster, men manusforfatter Petter Rosenlund og regissør Per-Olav Sørensen har valgt en langt mer effektiv og ikke minst påtrengende realistisk vei.

For mens tønnene med tungtvann havner på bunn av Tinnsjøen, drukner også 18 mennesker, hvorav 14 var vanlige norske passasjerer.

Og vi kjenner det så veldig fordi det rammer personer vi har blitt glad i.

Ubehage og uhygge

Interessant nok er det Julie Smith (Anna Friel) som er djevelens advokat. Etter først å ha vært selveste isdronningen, er hun blitt sabotørenes hjerte. En kaptein sliten av krig og ødeleggelser og tilintetgjørelsen av små liv – og av store.

- Hvor suksessrike var vi egentlig, tyskerne bygget opp igjen tungtvannsfabrikken i løpet av to måneder, og så kom yankeene og blåste ut hele dalen. Og nå skal vi blåse en passasjerferge i lufta. Snakk om suksess!

Og dermed setter hun Norges mest omtalte sabotasjeaksjon, som vi alle heier på, i et ganske annerledes lys. For når er nok nok? Kan man, som Einar Skinnarland (Rolf Kristian Larsen) tenker på, advare noen, men ikke alle. Når er de sivile tap større enn rettferdiggjørelsen?

Jomar Brun setter enda klarere spørsmålstegn rundt aksjonen for å ramme fergen Hydro.

- Hva faen tenker dere på? Spør han Leif Tronstad. – Vet dere egentlig hvor langt tyskerne er kommet med tungtvannet?

Er det noen som vet nok i det hele tatt? Det er interessant at filmskaperne helt bevisst har lagt vekt på dette aspektet ved tungtvannssabotasjene, og det bør innby til ny debatt nå som serien ebber ut.

Er det slik at strategene bak de mektige vegger tar de riktige avgjørelsene i en krig? Er det en forutsetning at de er fjernet fra det menneskelige aspektet å ta uskyldige liv. Eller ville det sett annerledes ut om de var midt i hverdagens og kampens midte?

Episodens sitat: An example of precise warfare with the minimal account of casualties. Tegn på at senkingen av fergen e n vellykket sabotasjeaksjon fra Pip «Skinner Wilson» Torrens.

Helten Leif Tronstad

Jomar Brun har nettopp vært i Rjukan. Det er lenge siden Tronstad har vært utenfor strategirommet. Men ut, det skal han.

Og foruten alle spørsmålene «Kampen om tungtvannet» stiller i siste episode, er serien som et hele også en beretning om en «glemt» helt, om en mann som gjorde en stor innsats, men som ikke var der for å bli hyllet i ettertid og som dernest nesten forsvant.

Nå er han tilbake.

En verden går under

Siste episode av «Tungtvannet» viser endelikt, enten det gjelder vitenskapsmannen Werner Heisenberg eller enden på krigen. Eller enden på heltebeskrivelsene.

MAIBRITT SAERENS eller Ellen Henriksens enkle bønn skal bli skjebnesvanger for de hun var glad i.

Heisenberg får han endelig svaret på «hva er det med de leirene, ingen kommer jo tilbake fra dem». I gatene brenner et flygel. En verden er tapt og den vil aldri komme tilbake. Verken for Heisenberg eller de andre involverte.

Kanskje er det bare slik at tiden innhenter mennesker i krig? At man først slutter å krige, når man rett og slett ikke orker mer? Når begeret av lidelse, død og blod er nådd?

Og om man skal si noe litt pompøst, er det kanskje det beste «Kampen om tungtvannet» kunne gi dem som ikke har kjent slik på kroppen. Den siste episoden etterlater seg et ubehag som blir sittende i en stund.

Spesielt når Dennis "Hydro-direktør" Storhøi smiler så selvgodt når fengselsdøren går opp..

LES OGSÅ:

OPPSUMMERING EPISODE 5: Ja, vi elsker denne dama!

OPPSUMMERING EPISODE 4: Med hjertet i halsen

OPPSUMMERING EPISODE 3: Det tetner seg til på vidda