Grill, elsk, lev

Gunnar Goes God - Norge 2011. Regi: Gunnar Hall Jensen. Med: Gunnar Hall Jensen, Elin Sander, Zulfikar Fahmy, Øyvind Rydland

Aldersgrense: Tillatt for alle

Denne uka har hele to norske oppfølgere premiere. Dokumentaren «Gunnar Goes God» er regissør Gunnar Hall Jensens «sequel» til «Gunnar Goes Comfortable» fra 2003, og i likhet med Jarle Klepp-andrefilmen «Jeg reiser alene» er den god, men en tanke overfadisk i forhold til filmen den følger etter.

I den opprinnelige filmen var vår venn Gunnar plaget av generell livslede og tomhetsfølelse, og foretok en selvransakende reise til India på jakt etter noe mer ved livet enn sex, sprit og selvforelskelse. «Gunnar Goes God» har egentlig et ganske likt utgangspunkt, selv om hovedpersonen har blitt litt mer middelaldrende og en del mer etablert. Tomheten er der, like forbanna.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Derfor reiser han sammen med sin produsent Elin Sander, kameramann Zulfikar Fahmy og lydmann Øyvind Rydland til egyptisk Sahara og verdens eldste kloster. Også denne gang er målet en form for mening med tilværelsen. Dette håper de å finne blant de stillfarne munkene som vier all sin tid til bønn, skriftlesning og meditasjon, gjerne i fullstendig isolasjon.

Undertegnede var svært begeistret for «Gunnar Goes Comfortable» , som var en frisk, fengende og selvutleverende reise inn i filmskaperens sinn, med flere øyeblikk av smertefull gjenkjennelse hos oss i salen. Eller i hvert fall hos meg. Det kan imidlertid innvendes at filmen kunne ha forsøkt å trenge enda litt dypere inn i sitt personlige materiale.

Oppfølgeren følger opp i samme stil, og man kan si mange av de samme positive tingene om den. Men dessverre er også svakheten fra forrige film til stede, og det noe mer framtredende enn sist.

Filmen begynner med en kavalkade av diverse dramatiske hendelser ute i verden, før det klippes til norske Gunnar som sliter med manglende kull på grillfesten sin. Selvsentrert nok, men det er da også poenget. For det er den rike, hvite, middelaldrende mannen det skal dreie seg om, og luksusen er en del av problemet hans.

Man kan imidlertid ikke unngå å reflektere over at filmen utspiller seg i Egypt, uten på noen måte å berøre den siste tidens hendelser i landet. Nå ville det naturligvis ikke være praktisk gjennomførbart å inkludere dette i filmen, men det spørs likevel om ikke premieredatoen kunne ha vært bedre timet.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved noen «utenforstående» elementer som faktisk er inkludert i filmen. For denne personlige dokumentaren følger som nevnt også tre andre personer som tar del i Gunnars fysiske, og delvis også hans åndelige, reise. I tillegg skal vi bli kjent med munkene og deres gjøren og laden.

Jeg har ingen problemer med å forstå valget om å ta med disse menneskene, som samtlige er karakterer man blir ordentlig glad i. Men derfor får man også lyst til å komme nærmere innpå dem enn filmens snaue nitti minutter tillater. Samtidig som de til en viss grad kommer i veien for filmens ambisjon om nok en opprivende sjelegranskning fra hovedpersonens side.

Det er mye å hente i «Gunnar Goes God» , som er både interessant og underholdende. Men dessverre føles den også litt overfladsk. Spesielt til å være en film om meningen med livet.

SE VIDEO AV GUNNAR GOES GOD