Gravde verdens dypeste hull
12.262 meter!
Da boret nærmet seg 12 300 meter, fornemmet arbeiderne klynking, stønning og skriking fra det mørke dypet under seg. De ble skremt, pakket sammen drilleutstyret og avbrøt hele eksperimentet.Det hadde jo begynt så godt for det gamle Sovjetunionen. Sputnik 1 var i 1957 første satellitt i verdensrommet. Samme år sendte de hunden Laika som første levende skapning ut i bane rundt jorden. Og i 1961 ble Juri Gagarin det første mennesket i verdensrommet. Med all denne suksessen i verdensrommet, var det ikke så unaturlig at makteliten i Sovjet drømte om å vinne kappløpet motsatt vei også.
Å drille et hull 15 kilometer inn i jordkloden var målet. Og selv om dette bare utgjør 0,12 prosent av jordens diameter, hadde ingen noen gang vært så dypt inne i jordkloden. Et nålestikk i planeten Jorden. Men stort for geologivitenskapen. Det hemmelige prosjektet ble døpt SG-3.
USA vs. Sovjetunionen
Det lå en spesiell grunn bak det ambisiøse målet: Nemlig å gjøre ære på revolusjonshelten Vladimir Lenin på 100-årsdagen for hans fødsel.
Sovjets forsøk på å bli de første til å krysse grensen mellom jordskorpen og jordens indre foregikk derfor i all hemmelighet. For amerikanerne drømte naturligvis også om å bli de første til å krysse den magiske grensen mellom jordskorpen og jordens indre. De drillet fra 1958 til 1966 utenfor den meksikanske kysten før de ga opp. I 1974 nådde amerikanske borere 9583 meter i Washita County, Oklahoma.
Sovjeterne skred grundig til verks. Eksperter i over 20 departementer og forskningsmyndigheter jobbet i største hemmelighet med å utvikle helt nye og revolusjonerende metoder. Først bygde de et tårn på høyde med en 20 etasjers høyblokk over hullet. En drillbor på 200 tonn ble senket ned i det trange hullet som bare målte 21,4 centimeter i diameter. Den 6. juni 1979 feiret staben på SG-3 i all stillhet at de hadde slått USA. Fra da av var nemlig ikke hullet i Oklahoma verdens dypeste lenger. 9583 meter ble passert med noen meter. Det gikk likevel fem år før resten av verden fikk høre om sensasjonen.
Ved 12 kilometer trodde vitenskapsmennene temperaturen ville være på kokepunktet, altså 100 grader. Da drillen nådde dit, viste den seg å være på 180. Og beregninger avslørte at det sannsynligvis ville være 240 på 15 kilometers dyp. Det opprinnelige målet for det svarte hullet måtte derfor skrinlegges. Det var ikke mulig å drille i den varmen. I 1989 stoppet SG-3 på 12 262 meter, og er med det den dag i dag det dypeste hull som noen gang er drillet inn i jordkloden.
Nysgjerrige journalister
Olga Gridneva (23) og Alexandre Sladkevich (32), var – og er – to unge, nysgjerrige, russiske journalister. De hadde hørt om SG-3, og i 2008 tok de bussen fra Murmansk til stedet Sapoljarny, ikke langt fra grensen mot Norge, for å se hullet med egne øyne. De måtte ha spesialtillatelse fordi hullet lå på sperret, militært område. Bussen brukte fire timer på de 165 kilometerne fra Murmansk. Da de ankom nærmeste landsby, fant de en traurig brakkeby for industriarbeidere og familiene deres.
Gridneva og Sladkevich oppsøkte forsker Wladimir Chmelinski, som satt i et lite kontor fullt av bøker og dokumenter. Han bød på svart kaffe og sjokolade og to og en halv timer med videoer og bilder om SG-3 samtidig som han entusiastisk fortalte om driller og steiner.
Ved hullet
De to unge journalistene ville bli med en minibuss som annenhver dag fraktet vakter fra brakkebyen Sapoljarny ut til hullet. Vakthold var nødvendig fordi tyver på snøscootere eller motordrevne kjelker stjal metall, gjerder, skilt og kabler fra anlegget. Men det var snøstorm, så bussen gikk ikke.Men så dukket to menn opp, Dima og Mischa. – La oss kjøre litt russisk rally, gliste Dima, og snart kjørte de gjennom snø og vind i en beltebil uten varmeapparat. Gridneva og Sladkevich tyllet seg inn i sine fleecejakker som best de kunne, håret ble til istapper og kinnene var stive av kulde. Nå og da stoppet de opp fordi Dima eller Mischa måtte bruke en hammer for å slå is av beltene. Etter en frossen tur gjennom Nordkalottens vintermørke, så journalistene konturene av tårnet som tronet over helveteshullet.
Mysterier
Så var de endelig fremme ved hullet som siden 1989 har avslørt så mange nye og overraskende oppdagelser fra underverdenen. Som at overgangen fra granitt til basalt ikke er mellom tre og seks kilometer inni jordkloden som antatt, men at det der er et mellomlag som inneholder mye vann.Og ved seks kilometer oppdaget forskerne et menasjeri av mikroskopiske små fossiler. På tross av den enorme varmen og det store trykket, var de bemerkelsesverdig intakt. Gridneva og Sladkevich lærte på ekspedisjonen til det svarte hullet at det finnes over 45 000 steinprøver fra jordklodens forskjellige epoker i forskernes database. Deriblant stein og bergarter som er 2,5 milliarder år gamle.
Her er så mange mysterier og ubesvarte spørsmål at det driver de to journalistene til vanvidd å vite at det vil ta minst 100 år å undersøke dem alle sammen. Som for eksempel steinen som ble oppdaget på tre kilometers dyp og som etter sigende er så prikk lik en månestein at den nesten bør ha kommet derfra. Eller hvordan en stein fra månen kan ha havnet tre kilometer inn i jordkloden kan bli tidenes gåte. For ikke å forglemme hva – eller hvem – som forårsaket klynkingen, stønningen og skrikingen fra det mørke dypet som skremte arbeiderne i 1989.
Denne saken ble første gang publisert 17/10 2010.