Gotisk skuffelse

Dark Shadows - USA, 2012. Regi: Tim Burton. Med: Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Helena Bonham Carter, Eva Green, Jackie Earle Haley, Jonny Lee Miller, Bella Heathcote, Chloë Grace Moretz og Gulliver McGrath

Burtons seneste eventyr, «Dark Shadows», er en filmversjon av den amerikanske gotiske såpeserien med samme navn. Kanskje ikke den best kjente serien her hjemme, men den fikk en solid fanskare da den gikk på tv (1966-71), og har forblitt en kultserie. Mange gledet seg til å se hva Burton, kjent for sine gotiske elementer, ville få til med denne underlige familiesagaen som er full av kjærlighetsintriger og overnaturlige fenomener. Ikke minst ble interessen høynet da det ble annonsert at Johnny Depp skulle spille hovedrollen som vampyren Barnabas Collins, den sjarmerende blodsugeren med knust hjerte og en mektig hevnlyst.

Burton og Depps prosjekter gjennom årene har gått fra å være kritikerroste og elsket av fans, til å bli kraftig debatterte.

Sist de lagde film sammen var deres versjon av «Alice In Wonderland», som fikk delte kritikker fra både fans og anmeldere.

Selv mener jeg at biografi-filmen «Ed Wood» om B-film regissøren, er deres beste film sammen, selv om mange nok vil sette «Edward Scissorhands» høyest. Så jeg var nysgjerrig på en retur til mørkere materiale for de to kumpanene, der jeg satt meg i kinosalen.

«Dark Shadows» tar for seg nevnte Barnabas Collins, godssønnen som blir dømt til evig liv av heksen Angelique, etter at han frastøtte seg hennes kjærlighetserklæringer, til fordel for den vakre Josette. Hun tar hevn ved å forhekse både Barnabas' rike familie og hans kjære Josette, som resulterer i hennes død og en 200 år lang isolasjon for Barnabas.

Men i det turbulente året 1976, kommer han tilbake og han sverger hevn på Angelique.

Filmen handler mye om hvordan Barnabas takler alle forandringene som har skjedd siden sist han vandret på jorden, som han blir konfrontert med av sine etterkommere som nå bebor hans hjem. De strever med dårlig økonomi og lever på minnene om fordums storhet.

Men Barnabas og den nyansatte guvernanten, Victoria, bringer nytt liv i det forfalne slottet og med det premisset blir vi servert en del forsøk på humor som føles enormt platte og klisjeeaktige. Kulturforskjellene mellom den aristokratiske gentlemannen og hans omverden bringer altså ingenting nytt til bordet. Burtons forsøk på veksling mellom komedie, skrekk og drama, blir også bare rotete, og handlingen føles oppstykket og er mer en rekke usammenhengende scener enn en konsekvent handling. Handlingen føles oppstykket og er mer en rekke usammenhengende scener enn en konsekvent handling. Det prøves også på å beholde følelsen av såpeserie, men disse blir ofte overspilte og pompøse, komplett uten den underlige sjarmen man husker fra Burtons tidligere filmer.

De som liker Burtons visuelle univers, vil man nok ikke bli skuffet, selv om det er mer dempet enn før. Rent teknisk er spesialeffektene gode, med unntak av en varulv-makeup som var heller komisk, men han tar ikke de største sjansene heller.

Burton stiller som vanlig med flinke skuespillere, ikke minst stjerneskuddet Moretz, men de har fått et fryktelig tynt materiale å spille på, noe som dessverre merkes så altfor godt. Det er overspilt og til tider irriterende. Ingen skiller seg ut, og selv Depp bringer en veldig tynn variasjon av tidligere roller. Det er litt Willy Wonka, litt Edward og litt The Mad Hatter. Det fungerer i noen få stunder, men jeg fikk aldri den store sympatien med Barnabas og hans familie. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke lo, ble skremt eller ble rørt en eneste gang, til tross for iherdige forsøk fra filmens side. Svak humring kunne høres fra noen i salen, så noe traff tydeligvis.

For å oppsummere, er dette ennå én i rekken av svake filmer fra Burton, og jeg mistenker at den ikke blir den siste.