Godlynt norgesfortelling
Odd Børretzen gjør «Alt for Norge» til en varm opplevelse, men fortjener vi egentlig å bli fremstilt så snilt?
Alt for Norge – Norge 2005. Av Sigve Endresen, Rune Langlo og Odd Børretzen. Med Odd Børretzen
Aldersgrense: Tillatt for alle
Odd Børretzen har tatt seg en tur til verdensrommet. Der sitter han i kapselen sin og bivåner Norge– og undrer seg på hva som har skjedd med nordmannen siden 1905. Her er kloke funderinger og ømme kommentarer. Noen ganger vittig, noen ganger alvorlig.
Børretzen setter nordmannen i relieff, enten man finner ham i Sætesdalen eller i standhaftig reklame for melkens mange fortreffelige egenskaper - men provoserende blir det aldri.
Og det kunne man kanskje vente seg når man skal oppsummere nordmannen de siste 100 årene. Kanskje noe litt annen enn «vi mente det vel godt» når det er snakk om både behandling av samer og tyskertøser. Det burde vært litt mer biting, litt mer sting – uten at det trenger å være Michael Moore av den grunn.
Langlo og Endresen har valgt den observerende, kommenterende stilen. Behandlingen av tyskertøser og innvandrermotstanden er omtalt, men det er opp til publikum selv å velge man vil feste seg til det eller ikke.
Det er selvfølgelig voksent, men det gjør at mye også tidvis blir relativt ufarlig. Selvfølgelig ligger det kritikk i bare å vise klippene slik de er, men filmen bikker mer over i å betegne vår nasjonalisme som mer søt og naiv enn problematisk.
Når det er sagt både opplyser, morer og beveger «Alt for Norge» nok til at mange vil synes dette er en hyggelig kinoopplevelse og filmmusikken er superb der den smyger seg innimellom og bærer frem det ene vanvittige filmklippet etter det andre.