Glitrende Almaas får frem fliret

Side om side
NRK 1
Lørdager klokken 19:55

«Side om side» er blitt kalt NRKs forsøk på «Solsidan», og sammenlikningen med serien er ikke ueffen. Denne anmeldelsen bygger på seriens to første episoder.

I første episode følger vi Maria (Marie Blokhus) og Jonas (Vidar Magnussen) når flyttebilen til deres nye hjem i villastrøket kommer fra Granli. Neste umiddelbart blir de og vi som seere utsatt for deres nye naboer, det noe infantile ekteparet Tore Sagen (spesielt han) og Pernille Sørensen og de mer høyttravende Charlotte Frogner og Jon Almaas som Celine og Christian Koppervik.

Dog hvem av parene som er «naboene fra helvete», er ikke godt å si.

Det hele starter med at Maria og Jonas ved et uhell klarer å smelle vaskemaskinen ned på Celine Kopperuds elskede katt og deretter tar den ene hendelsen den andre. Moderne situasjonskomedie er gjerne armer og bein, her blir det litt mye av begge deler i første episode og det er ikke helt lett å rekke og le før noe annet overtar.

Derimot klarer manusforfatterne raskt å etablerede høyst ulike typene i denne serien. De nyinnflyttede er ganske freshe og urbane, men håper at landlig liv vil gi dem mer ro og ikke minst barn (forstår vi). Så veldig kjærester virker de ikke som, så her aner vi at det kan bli skjær i sjøen. Da er det varmere hos den uhemmede, umodne pappaen Frode (Tore Sagen) og hans forståelsesfulle, men akk så oppgitte kone Lisbeth, spilt av Pernille Sørensen.

Det er ikke til å stikke under en stol at undertegnede var mest spent på den med minst erfaring, nemlig Jon Almaas. Ville han spille Jon Almaas a la «Nytt på nytt»-Almaas, eller ville han tilføre noe mer? Almaas klarer begge deler. Han trøkker til med fynde på vestkantimaget, samtidig som han med underspill klarer å vise oss hvilken usikker mann Christian Kopperud faktisk er. Tore Sagen er en mann som irriterer i hvert fall kvinner, men du skjønner hvorfor Pernille Sørensens Lisbeth falt for ham likevel. Charlotte Frogner bor det mye mer i, bare vent og det er forfriskende å se de relativt ferske skuespillerne i TV-sammeneheng, Vidar Magnussen og Marie Blokhus, som seriens sentrale figurer.

«Side om side» er lettbeint, gjenkjennelig, litt pinlig-TV og fnisende morsomt på en og samme tid. Manuset er oppfinnsomt, tar for seg morsomme situasjoner, men blir samtidig noe repetitivt i de to første episodene. Undertegnede tror likevel at serien tar seg opp etter hvert som den spiller seg inn.