Gledelig dommedag

The Worlds End - Storbritannia 2013. Regi: Edgar Wright. Med: Simon Pegg, Nick Frost, Martin Freeman, Rosamund Pike, Paddy Considine, Thomas Law, Zachary Bailess, Jasper Levine, Pierce Brosnan.

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)

«- Hva er det egentlig dere ønsker å gjøre? - Vi vil være fri! Fri til å gjøre hva vi vil! Og vi vil bli dritings!»

Dette sitatet fra Hells Angels-filmen «The Wild Angels» fra 1966, her fritt oversatt, er samplet i Primal Screams nittitallshit «Loaded». Sitatet så vel som låta for øvrig er å høre i begynnelsen av «The Worlds End», og gir en god beskrivelse av livsfilosofien til filmens hovedperson Gary King (Simon Pegg). Hvis liv nådde sitt foreløpige høydepunkt da han og kompisgjengen tilbake i tenårene nesten greide å fullføre en legendarisk pub-til-pubrunde bestående av en halvliter på hver av hjembyen Newton Havens tolv barer, den siste med det passende navnet «The Worlds End».

Nå har han fylt førti, og den fordrukne kvelden er stadig det foreløpige høydepunktet i livet til Gary. Som til tross for de uunngåelige rynkene insisterer på å være akkurat samme festglade fyr som den gang, helt ned til Sisters of Mercy-tskjorta. Derfor trommer han sammen de gamle gutta, som motvillig lar seg overtale til å gjenoppta forsøket på å få i seg all tolv halvliterne langs den fuktige og farefulle løypa.

Historier om menn i tretti- og førtiårene som ikke har sluttet å oppføre seg som tenåringer, er ikke akkurat sjelden vare på film for tiden. Men «The Worlds End» er ingen typisk «manchild»-komedie, all den tid den er signert folkene bak sjangermikskomediene «Shaun of the Dead» og «Hot Fuzz» (samt den gledelige nittitalls-tv-serien «Spaced»), nærmere bestemt skuespiller/manusforfatter Simon Pegg, regissør/manusforfatter Edgar Wright og skuespiller Nick Frost.

Der de to tidligere filmene omfavnet henholdsvis zombie- og «buddy-cop»-sjangeren, er det rominvasjonsgrøsseren som skal bli gjenstand for trioens løsslupne og smarte humor i dette siste kapittelet i det de kaller sin «Three Flavours Cornetto»-trilogi (alternativt «blod og iskrem»-trilogien). For etter hvert som det helles innpå med øl, oppdager de fem barndomskompisene (som foruten Pegg og Frost spilles av Paddy Considine, Martin Freeman og Eddie Marsan) at flesteparten av folkene i hjembyen er erstattet av en slags roboter med blå guffe istedenfor blod, i klassisk «Invasion of the Body Snatchers»-stil. Og dermed er det opp til våre nå rimelig døddrukne venner å redde det som måtte være igjen av menneskeheten og forhindre at verden, i hvert fall slik vi kjenner den, går under.

Jordas endelikt har sjelden vært festligere enn her, da «The Worlds End» muligens i så måte kun kan sammenlignes med trilogiens første film «Shaun of the Dead» – som den er fullt på høyde med. (Av hensyn til de involverte unnlater vi å nevne den norske dommedagskomedien «Mennesker i solen».) Regien så vel som manuskriptet er preget av overskudd, fortellerglede og naturligvis en mengde hilsener til andre filmer og populærkultur for øvrig. Mens karaktergalleriet er til å bli ordentlig glad i, inkludert noen artige birolleopptredener fra kjentfolk som Pierce Brosnan og Rosamond Pyke (selv om sistnevntes rolle riktignok kunne vært noe bedre utviklet).

Det hele utvikler seg til en ganske så blodsprutende affære (om enn med hovedsaklig blått blod), ispedd passelige doser sentimentalitet, samfunnssatire og skarpe observasjoner. Til tonene av fremragende britiske artister fra de sentrale karakterenes ungdomstid, som Suede, Pulp, St. Etienne, The Soup Dragons (noen som husker dem?) og Blur.

«The Worlds End» avslutter denne glitrende trilogien med et heftig og mer enn verdig brak, og er en usedvanlig fornøyelig reise mot verdens mulige undergang. La oss håpe det ikke er like over for samarbeidet mellom Pegg, Wright og Frost, som med dette er fri til å gjøre hva de vil – og svært velfortjent kan gå og bli skikkelig dritings.