– Gjennom sykdommen fant vi tilbake til hverandre

– Gi meg et nuss på kinnet 'a, sier Anne Christine Jøransen Nakkeid til datteren Marita Nakkeid.

Anne har lungekreft. Ligger med smertepumpe på Ahus denne oktoberdagen. Har vært igjennom halvannet års kreftkamp. Livet går mot slutten. Men hun vil så gjerne ha nuss på kinnet av datteren, skriver Romerikes Blad.

– Jammen, jeg har jo sjokkrosa leppepomade. Da får du det på kinnet, svarer Marita.

– Det gjør ikke noe det, svarer moren.

Dette skal bli deres siste samtale. Dagen etter, 2. oktober i år, dør Anne med sine nærmeste rundt seg. Etterlater seg ektemann og fire barn.

Ungdomsopprør

Det siste året har Marita og Anne vært så tett som en mor og datter kan bli. Marita forteller at hun hadde lite kontakt med familien før moren fikk diagnosen.

– Det var et slags ungdomsopprør fra min side. Men gjennom mammas sykdomsperiode fant vi tilbake til hverandre forteller hun.

Marita hadde flyttet fra barndomsbygda Auli i Nes til Bjugn i Sør-Trøndelag. Her jobbet hun som helsefagarbeider-lærling. Så kom telefonen med sjokkbeskjeden.

– Mamma hadde fått lungekreft. Det var uvirkelig, forteller hun.

– Jeg begynte å søke på diagnosen på nettet. Det viste seg at det var den mest aggressive sorten. Jeg visste fra dag én at dette ikke ville gå veien.

Marita, som i dag er 25 år, tok valget om å flytte hjem til Auli for å kunne være nærest mulig moren.

– Jeg har aldri hatt et så godt forhold til familien min som det siste året. Vi har kommet nærmere hverandre og skapt nye minner sammen. Pappa var i full jobb og søsknene mine jobbet og studerte, så for at familiens hverdag skulle bli så normalisert som mulig, valgte jeg å ta meg av mamma. Vi hadde dype samtaler, dro på bingo. Forholdet ble sterkere enn noen gang, forteller hun.

Spredte seg til hjernen

Moren startet umiddelbart med behandling etter å ha fått diagnosen.

– Det ble bedre en liten stund. Men da hun skulle på tremånederskontroll, var det mer kreft enn noen gang. Etter hvert spredte kreften seg til hjernen, forteller Marita.

Det var vanskelig for datteren å se hvordan moren ble svakere for hver dag.

– Fra å kunne gjøre ting som å lage mat til å ende opp som sengeliggende. På slutten ble hun forvirret. Vi mistet henne litt.

I juli i år fikk Anne beskjed om at legene ikke kunne gjøre mer. Cellegiftbehandlingen ble avsluttet.

Marita beskriver moren sin som svært positiv.

– Mamma leste ikke om diagnosen sin på nettet. Hun ville ikke vite alt legene visste. Det var hennes måte å holde seg oppe. Legene sa at hun levde lenger enn gjennomsnittet kun på grunn av viljen. Men noen ganger var det vondt at mamma var så positiv når jeg visste hvordan dette ville ende.

Bitter på kreft

– Jeg er bitter på kreft. Bitter på livet og tilfeldighetene. Men samtidig så takknemlig for året jeg tilbrakte med mamma, sier Marita.

– Hvordan var det å se moren din dø?

– Unaturlig, ufattelig urettferdig og vondt. Likevel var det fredfullt. Nå har hun det ikke lenger vondt, og det er godt å tenke på. Det kan høres rart ut for mange, men å se noen lide på den måten, spesielt den siste måneden hun levde. Hun vred seg i smerte. Det var forferdelig, sier Marita stille.

– Det som er godt å tenke på nå, er at mamma og jeg ikke hadde noe usnakket. Det er min største trøst i dag. Et nytt kapittel ble skrevet, og selv om det var det siste kapittelet, så var det fint.

En ventil for kreftpasienter

Eyrun Thue så behovet for at kreftpasienter og deres pårørende kunne dele sine historier, og startet nettstedet Kreftkamp.

Nettstedet Kreftkamp.no drives på frivillig basis av Eyrun Thune fra Kolbotn. Thune har tidligere jobbet fire år med rehabilitering i Kreftforeningen.

– Jeg har selv erfaring med kronisk sykdom, og så behovet for et nettsted hvor kreftpasienter og deres pårørende kunne dele råd og erfaringer, sier hun.

– Kreftforeningen har flotte pasientforeninger, men i en travel hverdag er det fint å kunne gå inn et sted og lese andres historier, mener hun.

Snart 200 historier

Til nå har nærmere 200 personer i alle aldre delt sin historie på kreftkamp.no. Både pårørende og kreftpasienter forteller åpent om sine erfaringer.

– Når man har fått en kreftdiagnose tenkte jeg det kunne være godt å sitte i sofakroken og se at andre har gått igjennom dette før deg. Man kan også søke seg fram til ulike diagnoser, flere av de er sjeldne. Mye av det legene sier kan ofte gå inn det ene øret og ut det andre da det blir gitt så mye informasjon, men det andre kreftpasienter sier glir lettere inn, tror Eyrun Thune.

Kontaktet bloggere

Historiene samlet Eyrun Thune, som er journalist, ved blant annet å ta kontakt med ulike bloggere.

– I tillegg så jeg kreftpasienter og deres pårørende som uttalte seg ulike steder. Jeg tok kontakt og ba dem dele sin historie på kreftkamp.no. Nå ønsker jeg at flere skal dele sine erfaringer, og man kan velge å være anonym hvis man ønsker det, påpeker hun.

Kan finne håp

– Hver eneste av disse historiene har noe ved seg, mener Thune.

– Jeg husker alle som en. Når man får en kreftdiagnose er det godt å kunne lese andre historier om at det gikk bra mot alle odds. Man skal ikke henge seg opp i statistikk, men i stedet kjempe sin egen kamp!

Hun mener at også pårørende har et stort behov for å kunne lufte sine tanker.

– Som pårørende til en kreftpasient går man igjennom tøffe tak. På første nyttårsdag legger vi ut en historie om en kreftsyk dame som var gitt opp av legene og hadde fått dødsdommen, men som ble reddet av mannen sin, avslutter Thune.

Marita Nakkeid har valgt å fortelle sin pårørendehistorie på Kreftkamp.no.

Les flere saker i Romerikes Blad