Gigantomant og hult

The Tree of Life - USA 2011. Regi: Terrence Malick. Med: Brad Pitt, Sean Penn, Jessica Chastain, Dalip Singh, Joanna Going, Fiona Shaw

Aldersgrense: 11 år

Terrence Malicks nyeste film splittet publikummet i to under årets Cannes-festival. Juryen var blant dem som lot seg begeistre, og belønnet den 67 år gamle filmskaperen med selveste Gullpalmen. «The Tree of Life» er unektelig både ambisiøs og kompromissløs, to egenskaper festivaljuryer gjerne verdsetter, men dessverre også en ganske pretensiøs og utmattende opplevelse.

Dette er en poetisk og eksperimentell film som ikke så lett lar seg oppsummere i et handlingsreferat. Skal man likevel forsøke, så dreier det seg om en amerikansk familie, hvor foreldrene spilles av Brad Pitt og Jessica Chastain. Tidlig i filmen får de vite at en av sønnene deres er døde. Deretter får vi en dvelende og assosiativt fortalt oppvekstskildring fra femtitallet, mens alle parets tre gutter stadig er i live. I senter står den strenge, og ikke alltid rettferdige faren. Han gjør sitt beste for å leve opp til datidens maskuline foreldrerolle, men som sliter med noen gale valg han har tatt i livet.

Innimellom tar imidlertid fortellingen noen kvantesprang. Vi får se stjerner, planeter, partikler og molekyler, i digitale skildringer jeg antar skal illustrere både universets tilblivelse og livet etter døden. Plutselig dukker dessuten noen dinosaurer opp, uten at grunnlaget for deres eksistens i filmen står helt klart for meg. Det kan til tider minne litt om Kubricks «2001 – En romodyssé», men dessverre er «The Tree of Life» gåtefull på en langt mindre tilfredsstillende måte.

Derfor er jeg heller ikke blant dem som mener at «The Tree of Life» er et nytt mesterverk fra regissøren av «Badlands» og «Den tynne røde linjen».

Hovedhandlingen utspiller seg i Texas, og skal visstnok (i tillegg til paralleller til Jobs Bok) ha mange likhetstrekk med Malicks egen oppvekst i Waco. Men filmen lar oss aldri bli ordentlig kjent med menneskene den skildrer, og klarer derfor ikke engasjere oss følelsesmessig. De mange poetiske fortellerstemmene virker både unødvendige og overdrevent svulstige, og jeg kan heller ikke se at skyskraperscenene med Sean Penn som en av sønnene i voksen alder tilfører filmen stort mer enn enda flere vakre bilder. For filmen ser fantastisk ut, det skal den ha.

Det virker som Malick har masse på hjertet, men han klarer aldri å overbevise om at noe av det er spesielt dypt. Og når han anser det som naturlig å sette sin egen oppvekst i sammenheng med livets så vel som universets tilblivelse, er det vanskelig å ikke kalle ham pretensiøs. En betegnelse som ikke akkurat blir mindre treffende av den kitchy kristendomsestetikken som hviler tungt over hele dette gigantomane filmprosjektet.

På et tidspunkt i filmen aksepterer moren i familien at hun måtte gi sitt barn til Gud. I grunn er dette talende for hvordan filmen følger en logikk jeg rett og slett ikke forstår.