Gi barna en øks!
Det kunne vært ei dødsfelle. Pakke bilen full av økser, sager og en håndfull barn med alvorlig problematferd, og kjøre til skogs.
Det kunne vært ei dødsfelle. Pakke bilen full av økser, sager og en håndfull barn med alvorlig problematferd, og kjøre til skogs.
Noen ville kanskje tro at målet ikke var å komme tilbake.
LES OGSÅ:" "Skogen var min Ritalin"
Det er spesielt å jobbe på en spesialskole. Man får et innblikk i sinnene til de elevene i samfunnet vårt, i skolen vår, som ikke passer inn i det snevre normalbegrepet som det hadde vært så fint om alle passet inn i.
Man lærer å kjenne mennesker som ikke føler at de strekker til. Som knapt nok har opplevd mestring, med vegring for å utsette seg for situasjoner der de kan bli avslørt. Så de trekker seg unna, de avleder oppmerksomheten vår fra det de ikke kan, til det de mestrer så godt: Utagering og uønsket atferd.
Der kan de skinne.
LES OGSÅ: Femåringer på skolebenken? Hvorfor?
Og klasserommet er den scenen de ikke har fått til. Der nederlagsfølelsen sitter i ryggmargen og skyter som en refleks når de får utdelt oppgaver som skal utvikle de grunnleggende ferdighetene det messes om fra høyere hold: lesing, skriving og regning.
De krøller ark, river i stykker bøker og kaster om seg. Alt for å ikke bli oppdaget. Derfor var jeg litt skeptisk til å plassere en øks i hånden deres.
Vi skulle tenne bål. I forkant hadde vi lest om forskjellige båltyper, jobbet med nøkkelord som bjørkenever, kvist, bark, vedkubber, legge på tvers og parallelt.
Nå skulle vi opp i skogen og fyre.
Han gjør knapt nok noe i klasserommet. Rister bare på hodet og sier at det går bra, mens han rygger vekk fra arket, vekk fra pulten og ut døren. Dag etter dag.
Men denne dagen kommer vi ut til hytta og jeg har gitt mine beskjeder. ”Vi skal tenne bål”.
LES OGSÅ: Jeger lei av foreldre som klager
Ingen ark. Ingen tekster. Ingen prøver. Bare et bål. Gjør det du må, for uten bål blir det ikke mat.
Han sier ingenting, bare begynner å bære trestokkene fra bilen og opp bak hytta til sagbenken. Han plukker opp saga og går løs på stokken. For hvert drag med saga forstår han litt mer av hva som funker. Legger litt mer vekt på den ene enden av stokken for å stabilisere og redusere antall glipptak. For hver del som deiser i bakken er det som en bit av selvtilliten hans faller på plass.
Så spør han etter øks. Jeg gir ham den, sammen med et kjapt lynkurs i sikkerhet, og han er så lydhør som han aldri har vært. Dette er ekte. Dette er ingen bok. Dette er ingen skjerm.
Han hogger. Bommer litt. Får noen spor, men øksa vil ikke sitte helt. Han ber om hjelp, og det er nok til at det løsner. Han kjenner kraften i øksa. Han ser fibrene i treet, ser hvordan kubben sprekker og bruker tyngdekraften for hva den er verdt.
ANBEFALT LESNING: Bløffen om digital kompetanse
Han kom med et smil om munnen dagen derpå også, skrev en tekst om det å hogge ved.
Svetten pipler, haugen bak ham vokser og tiden står stille. Ingen spørsmål om hva som skjer i neste time. Ingen frykt for å bli avslørt. Ingen trang til å flykte.
Han skinner. Og når bålet har sluknet, grøten er fortært og vi kjører hjem, sigen etter en dag i frisk skogluft, sier han takk for i dag og tusler hjem med et smil om munnen.
Jeg hørte en skoleleder her forleden. Hun snakket om skolen og kravene til både lærere og elever. Hun likte ikke tur. Og håndtverksfagene var det ikke mye vits i å prioritere. For som hun sa: ”Let’s face it: Det som kan digitaliseres vil digitaliseres”.
Men hoggestabber, vedhauger og bål kan vanskelig digitaliseres. Svetteperler, mestringsfølelse, selv virkeligheten, finnes bare i, ja, virkeligheten.
Han kom med et smil om munnen dagen derpå også, skrev en tekst om det å hogge ved. En oppskrift på noe han kunne, han hadde kjent følelsen da vedkubben revnet i fibrene og ble kløyva. Han hadde følt varmen det ga, innvendig og utvendig. Han hadde revet av bjørkenever fra treet, sett hvor lett det tok fyr og hvor godt det brant.
Da fantes plutselig ordene også hos han.
Det var pennen som fikk de ned på papiret, men det var øksen som hogget inn kunnskapen.
Michael Stilson (26) er barneskolelærer fra Trondheim. Elsker naturen, men begrenses av frykten for mørket. Jobber med saken. Mener at naturen er barnas naturlige habitat, der opplever alle mestring.
Artikkelen er først publisert på harvest.as. Les også:
Jeg er ingen god samfunnsborger
Hva skjedde med Villmarksjenta?