Genistreker og galskap i Formel 1

Formel 1 er et utstillingsvindu for det ypperste bilbransjen kan fremvise innen teknikk og innovasjon. Satt på spissen har dagens Formel 1-biler på mange måter mer til felles med moderne jagerfly, enn personbilene som putrer av gårde på norske veier.

Det er imidlertid ikke alle forsøk på fremskritt som har vært like vellykkede opp igjennom historien. Nedenfor har vi plukket ut tre snodige påfunn fra motorsportens øverste divisjon.

Blame it on the bogie

Engelske Tyrrell Racing Organisation deltok i løp fra 1958, og begynte å bygge egne biler i 1970. Størst suksess hadde Tyrrell tidlig på 70-tallet, men det er modellen P34 som står igjen som mest minneverdig.

Grunnen er åpenbar, og førte til stor oppstandelse i Formel 1-miljøet da den ble avduket i 1976. P34 hadde nemlig seks hjul; fire mindre hjul foran, mens bakhjulene holdt normal F1-standard. 

Fordelene med designet, som var pønsket ut av Tyrrells sjefsdesigner Derek Gardner, skulle være mange. Tanken var blant annet at hjulenes kontaktflate mot underlaget ble mindre, noe som skulle minimere friksjon. Bremseegenskapene skulle også bli forbedret.

Høydepunktet for P34 ble Swedish Grand Prix Anderstorp i 1976. Tyrrells fører Jody Scheckter og Patrick Depailler endte på henholdsvis første og andreplass. Til tross for seieren var Scheckter lite fornøyd med sekshjulingen, og etter sesongen forlot han Tyrrell.

Jody Scheckter var overbevist om at Formel 1-biler med seks hjul var et blaff som raskt ville gå over i motorsportens historiebøker, noe han hadde rett i. I 1978 gikk Tyrrell bort ifra designet.

Flere andre Formel 1-team har forsøkt seg på seks hjuls-design, blant annet Ferrari Scuderia og Williams. Disse hadde imidlertid fire hjul bak, og to foran. Ingen av disse kom så langt som å delta i løp, og i dag sier reglene at man maksimalt kan ha fire hjul på en Formel 1-bil.

Vakumvifte

Brabham BT46B er en annen kuriositet i motorsportens historie, med en detalj motorsporten ikke har sett maken til verken før eller siden.

På 70-tallet var Brabham-teamet eid av Formel 1-sjefen Bernie Ecclestone, mens Gordon Murray var blant dem som tok seg av designet.

Forut for sesongen i 1978 lanserte Brabham modellen BT46B, som skapte omtrent like mye oppstandelse som Tyrrells P34 to år tidligere.

BT46 etterfulgte BT45, som ikke var noen designmessig genistrek. BT45 var klumpete og tung (vekten på 625 kg var mye etter den tids standard), og holdt seg så vidt innenfor maksbredden som var tillatt. Dette var gjort for å få plass til en kraftig Alfa Romeo-motor, men selv etter en rekke endringer og justeringer ble ikke BT45 noen vinner. 

Den påfølgende modellen hadde større suksess, og virkelig vei i vellinga ble det da versjonen BT46B så dagens lys. Brabham hadde nemlig inkludert en kraftig vifte under bilen, som ifølge teamet hadde som hensikt å bidra til avkjøling av motor og bremser. I praksis sugde imidlertid viften bort luften under bilen, noe som skapte en slags mild vakumeffekt og ga bilen bedre veigrep.

Dette gjorde modellen i stand til å utfordre Lotus 79, som hadde hatt stor suksess med aerodynamisk design som ”presset” bilen ned mot veien. Brabham BT46B debuterte på Anderstorp i Sverige i 1978, med to biler ført av Niki Lauda og John Watson. Førstnevnte gikk av med seieren i løpet.

Lotus-føreren Mario Andretti var mindre fornøyd med Brabhams kreasjon.

- Det er som en helsikes stor støvsuger. Viften skyter støv og skitt mot deg i en vanvittig fart, uttalte han etter løpet, en beskrivelse som minner mest om løpet i "Flåklypa Grand Prix".

Brabhams Gordon Murray mente på sin side at utformingen på viften gjorde dette umulig, men etter murring fra resten av Formel 1-sirkuset valgte teamet likevel å gå tilbake til den opprinnelige modellen BT46, uten vifte. Til Murrays misnøye.

Flyvende tallerken

Jakten på de beste aerodynamiske egenskapene har ført til mange merkelige kreasjoner. En av de mest bemerkelsesverdige, eller rett og slett stygge, plasserte March Engineering på en Ford 711 i 1971. 

Frank Costin, en av de store pionerene innen aerodynamikk for biler, fikk oppdraget med å sørge for at doningen hadde minst mulig luftmotstand, og samtidig ble presset ned mot veien. Resultatet ble en slags spoiler på nesen, som minnet om en flyvende tallerken. Spoileren fikk også tilnavnet "The Spitfire", grunnet likheten med kampflyets vinger.

Utseendemessig var ikke spoileren noe pluss, men den kan ha hatt en gunstig effekt på bilens ytelse. March Ford 711 vant riktignok ingen løp, men med Ronnie "SuperSwede" Peterson bak rattet hanket den inn fire andreplasser, og endte også på andreplass sammenlagt i 1971.

Dette var for øvrig én av to andreplasser sammenlagt i Bengt Ronnie Petersons karriere. Utseendet er altså ikke alt.

Kilder: sporting99.com, espnf1.com, wikipedia, bleacherreport.com