Genialt ubehag
En svensk genistrek som forteller fem historier ut av en serie skarpt observerte, intenst smertefulle og svært komiske situasjoner.
De ufrivillige – Sverige 2008. Regi: Ruben Östlund. Med: Villmar Björkman, Maria Lundqvist, Henrik Vikman, Linnea Cart-Lamy, Sara Eriksson, Cecilia Milocco, Leif Edlund Johansson
Aldersgrense: 11 år
«De ufrivillige» begynner med noen gjester som ankommer en fest, med dertil hørende keitete småprat, filmet med et kamerautsnitt hvor vi kun ser beina deres. Senere på kvelden får faren i vertsfamilien en nyttårsrakett i ansiktet, men nekter for at noe er veien – og insisterer på å holde masken og dermed festen i gang.
Dette er en av fem historier som utgjør Gitarmongo-regissør Ruben Östlunds ubehagelige og stilsikre genistrek av en flettverksfilm. De andre handler om læreren som fryses ut etter at hun reagerer på en kollegas mishandling av en elev, tredveåringene på guttetur hvor den interne underlivshumoren dras litt for langt, de seksuelt utforskende tenåringsjentene på stupfylla, og skuespilleren på busstur med en sjåfør som nekter å kjøre videre før den som har ødelagt gardinstanga på toalettet tilstår.
Historiene flettes egentlig ikke sammen, men har det til felles at de formidles gjennom uortodokse, statiske og nært sagt objektivt observerende kamerainnstillinger, og at de utelukkende består av svært klamme situasjoner. Hvor både de avkuttede bildeutsnittene og de lange tagningene i stor grad underbygger ubehaget. Og her finnes ikke én eneste scene hvor strikken for det sosialt ubekvemme ikke er tøyd ut til sitt absolutt lengste.
Men selv om samtlige sekvenser på et vis er både overdrevne og absurde, er de like fullt skarpt iakttatte og smertefullt gjenkjennelige. Som helhet utgjør dette en dypt forstyrrende, men også grimt morsom film, hvor Östlund utforsker grensene for hvor langt vi er villige til å gå for å unngå å ydmyke oss foran flokken vår - samt de mulige konsekvensene av å tørre å si imot dens normer.
«De ufrivillige» er av distributøren omtalt som en krysning mellom Roy Anderssons senere filmer, den britiske komiserien «The Office» og den amerikanske independentklassikeren «Happiness. Det er slettes ingen dårlig beskrivelse. Österlunds filmstil kan definitivt minne om Andersson, men kjennes mer leken og på et vis lettere, da han har en humor som både er tydeligere og pinligere enn den eldre landsmannen – og som fører tankene til nettopp Merchant og Gervais smertefulle komikk fra «The Office» og Solondz mørke konfrontasjoner i «Happiness».
«De ufrivillige» er en suggererende, opprivende og befriende filmopplevelse som blir med deg, samtidig som du kommer til å ville se den igjen.
I fjor plasserte jeg en svensk film – «La den rette inn» – øverst på lista over årets beste filmer. Jeg ser ikke bort fra at det kan skje igjen med «De ufrivillige» når inneværende filmår skal oppsummeres.
SE VIDEO AV DE UFRIVILLIGE