Geilo med kone og barn
Påsken nærmer seg, for en del av oss betyr det syting og klaging fra begynnelse til slutt, det er for langt å kjøre, for kaldt, for dyrt og for mange mennesker. Og det er fra dama. Noen av oss har barn i tillegg.
I år kommer Påsken så seint at svært mange av oss har erklært hjemme-påske, og forbereder utepils i stedet for den årlige utflukten til fjells.
Undertegnede har selvsagt gjort det, men vet at mange av dere lesere nå forbereder dere på hyggelig påskeutfart, dansker i løypa, fFørstemann til skiheisen-syndrom og andre herlige tradisjoner som hører Påsken til.
Jeg kunne selvsagt ha ønsket lykke til, og latt artikkelen slutte her, men jeg føler smerten deres og i opplysningens tjeneste kommer jeg her med noen gode råd og tips for hvordan du overlever Påsken generelt, og på Geilolia spesielt i og med at det er der jeg har tråkket opp løypa.
Klaging og mas
- Er vi snart framme?
Det er som sagt dama som maser. Ungene er dypt inne i en eller annen film på dvd-boksen i baksetet. Det fine med dvd-spiller i bil er at alle ungene følger med uansett hvilken film som er på.
Jeg har selv fire barn, spredt utover aldersspennet 6 – 15, og enten det er High School Musikal eller Biler som står på, så følger fire par øyne med på skjermen fra begynnelse til slutt. Det er noe spetakkel hver gang det skal velges ny film, men i det den starter er alle fire inne i handlingen på et blunk.
Verre da med fruen.
- Herregud, det er langt ass. MÅ du kjøre så fort. ER vi snart framme?
Jeg mumler noe uforståelig og skrur opp lyden på radioen.
Sutring og familiehygge
Geilolia er et av to skisenter i Geilo, og det som er regnet som mest familievennlig. Vi tok inn på Geilolia hyttetun som bokstavelig talt ligger i begynnelsen av bakken. Helt greie hytter, med badstue, kjøkken og tre soverom over to plan. Kjøkkenet var stort sett velutstyrt, men som så ofte med slike hytter manglet det en vinopptrekker.
Veldig merkelig at man mange steder velger å ikke anse det som en naturlig del av et velutstyrt kjøkken, og vi sendte noen unger ut på tokt til naboene.
Problem nummer to var at vi ikke fikk internettet til å virke, og med det måtte tåle å høre «Tror du internettet virker nå? Nå da? Hva med nå?» fra tenåringsjentene gjennom hele helgen. I hvert fall helt til en av dem greide å søle et glass med solo utover macen sin. Da ble spørsmålene erstattet av «Hvor fort tror du at den kan repareres?».
Dermed ble det familiehygge på godt og vondt, med hele familien i sofaen og veksling mellom gullrekka på NRK og Norske Talenter og Senkveld på TV2, og tilhørende krangel om hvem som skulle bestemme hva vi skulle se på. Men tross alt veldig hyggelig avveksling fra hverdagens alle på hvert sitt rom med hver sin datamaskin. I hvert fall var det hyggelig en liten stund, og i noen kvelder.
Irritert
Dagen etter var det klart for bakkene. Geilo har over 40 nedfarter, hvorav litt under halvparten er på Geiloliasiden. Imidlertid er bakkene på denne siden mer samlet og oversiktelige. Barneområdet er OK, men de grønne og blå løypene er gode alternativer om ungene er bittelitt flinke til å stå selv.
Det er også muligheter for barnepass i Trollklubben barnehage, i enkelttimer eller hele dager. Barnehagen er helt nederst i bakken, med akemuligheter og lek i snøen.
Dessverre tok de ikke på seg å passe barn over sju, hvilket utelukket tre fjerdedeler av ungeflokken generelt, og eldstejenta spesielt. Hun led av Internett-abstinenser, og var nå passe sjarmerende irritert på alle i sin omgivelse. Men man har da vært ute en vinterdag før, og vi hadde latt henne ha med en venninne opp.
- Kos dere jenter, sees til middag, kunne vi dermed lettet si til den frådende ungjenta som nå hatet vinter, og sport, og særlig vintersport.
Brist
Etter å ha blitt kjent med traseene, kranglet litt med eldstegutten på ni om at «vi var så treige» og «det var så kjedelig å vente», delte vi oss opp i to. Mamma og niåringen på snowboard i litt brattere bakker, og jeg og seksåringen på slalåm i lettere løyper og i skogen.
Geilolia er et helt OK skisenter, med mange varierte muligheter for å ski og snøbrett. De har løyper med tidtagning, skogsløyper, kuler og snowboardparker for alle nivåer, noe som passer bra for barna, og ikke minst for litt urutinerte voksne. Jeg greide likevel å falle på staven min, og pådra meg en brist i et ribbein, da jeg fulgte seksåringen gjennom en skogsløype.
Konfliktløsning
Til middag hadde vi planlagt grilling på Skarveterrassen, men litt dårlig vær gjorde at vi trakk inn på Skarvegrotta i stedet. Her møtte vi en representant for Geilolia som fortalte litt om tilbudet og hva man kunne finne på i Geilo.
- Og så er det spa på Dr Holms, fortalte hun.
Akkurat da entret den irriterte tenåringen stedet, og med sin sedvanlige totale mangel på sosiale antenner lot hun oss og Geilolias representant få høre med et fargerikt språk hva hun mente om slalåm og snø og Geilo.
Etter noen kjappe forhandlinger, hvor hun og venninnen fikk lov til å dra på spa dagen etter i stedet for å kjøre ski, gikk hun med på å moderere kritikken. Eller som vi ordla det spesifikt «Da vil vi ikke høre et eneste negativt ord til i dag eller resten av helgen».
Man kan sikkert si mye om «å kjøpe seg ut av konflikter» på denne måten, men det funket i hvert fall.
Utepils
- Vil dere se høydeparken, spurte så damen fra Geilolia.
Det ville vi.
Høydeparken er to forskjellige hinderløyper i trærne, hvor man klatrer, balanserer og slenger seg fra store høyder. Stor moro for barn, ungdom og voksne. Timene fløy raskt her, ungene ville gå igjen og igjen, og de færreste fikk med seg at far tok seg en velfortjent afterski-pils borte på Skarveterrassen i det sola igjen tittet fram. Så ble det utepils likevel.
Neste dag; gjenta prosedyre fra start til slutt.