Gaute Ormåsen dro til Hellas: Reddet jente (1 måned) da båten traff steinene i Middelhavet

(SIDE2): - Det finnes ikke sandstrender på Lesbos, bare steinstrender, som blir veldig glatte, og noen steder kom båtene med flyktninger rett inn i steinene. Den første båten jeg var med å hjelpe, seilte rett inn i en slik steinrøys. Om bord var det var mange damer, flere av dem gravide, og mange barn. Blant annet trillinger på 1 måned. Hun ene er den lille jenta på bildet, sier Gaute Ormåsen til Side2.

- Aldri vært så redd for å falle

Han sier han fikk den lille babyen i armene, og var livredd for å skli på steinene da han bar henne i land.

- Jeg har aldri vært så redd for å falle. Det gikk heldigvis bra.

Flyktningestrømmen fra Middelhavet har nådd Norge, og stadig kommer det inn overfylte båter til de greske strendene. Mange, også nordmenn, har reist ned for å hjelpe flyktningene i det de når Europa. En av dem er Gaute Ormåsen, artist og tidligere Idol-deltaker. Han har kom nylig hjem etter en uke som frivillig på øya Lesbos, og inntrykkene er mange.

Provosert av hatet

Ormåsen forteller at han bestemte seg for å reise etter å ha fulgt med i media, og sett hvordan situasjonene ble omtalt her hjemme.

- Jeg hadde fulgt med mye i media, og sett bildene av barna og sett bildet av hun fotografen som spenner bein på faren som bar på barnet sitt. Jeg hadde også fått med meg den generelle holdningen i Europa og Norge, den motstanden, egoismen og fremmedfrykten som finnes, sier han, og forteller at han på forhånd hadde satt seg godt inn i saken, blant annet ved å se dokumentarer fra Syria.

LES mer: Ungarsk kamerakvinne beklager sin opptreden

- Når du vet at mange tar med seg barna sine og flykter fordi de teppebombes med tønnebomber, hvor grusomt det er i Syria, så skjønner jeg godt frykten deres. De har ikke noe valg i det hele tatt. Og så blir jeg så provosert at de blir møtt av så mye hat. At det finnes så mange som hun dama, som vil spenne bein på dem i stedet for å hjelpe dem. Jeg klarte ikke å se på det i avisene, det trengs også snille folk som kan være der og gi barna en bamse og en klem, og som kan passe på.

Dermed bestemte han seg for å se hva som foregår på de greske strendene med egne øyne.

- Jeg la merke til at nordmenn la ut videoer for å skremme, som fremstilte flyktningene som pøbler og vandaler. Men jeg kjøpte ikke den – jeg tenkte at jeg fikk dra ned og se med mine egne øyne, så jeg blir et sannhetsvitne selv, i stedet for å diskutere og krangle på internett.

For barnas skyld

Gaute Ormåsen kom hjem sist helg, og inntrykkene har vært mange.

- Jeg tok imot utallige båter. I de båtene visste du aldri hva du fikk se. Noen båter kom inn der det var fine strender og med bare menn i sin beste alder om bord. Da trengte man ikke gjøre noe, utover å sjekke at alt gikk bra. Men noen båter kom inn med gravide damer, og noen hadde sittet så trangt at de hadde mistet all følelse i beina og ikke klarte å gå ut av båten selv. Si det var 50-60 personer i en overfylt båt, og det blir kaos i det de når land. Ikke alle tenker på barna da. Noen stikker hull i båten med kniv, fordi de er redd for å bli sendt tilbake. Da blir det kaos, og det kan oppstå farlige situasjoner. Der var det ingen tvil at de trengte hjelp for å komme seg inn, forteller han.

Barna, og forholdene de flykter under, er årsaken til at han selv ville hjelpe.

- Jeg har ti onkelbarn selv, som jeg er veldig glad i. Du kan med en gang se for deg sine egne, de du er mest glad i, i samme situasjon, så skjønner du hvor trist det er. Barna er uskyldige uansett, så de fortjener en så bra barndom og å ha det trygt, som mulig. Det var på grunn av barna jeg dro ned.

Mange inntrykk

På forhånd hadde han gjort seg flere tanker om hvordan det kom til å bli, og han sier de stort sett samsvarte med hvordan det ble. Han beskriver kaos og behovet for vann, mat og pledd.

Det var først etter han kom hjem at han klarte ta alle inntrykkene inn over seg.

- Det som sitter igjen med når kommer hjem, er hjelpeløsheten. For uansett hvor mye pledd og vann jeg kunne dele ut på kvelden, så var det fortsatt barn som sov ute på fortauet, sier han.

- Alle inntrykkene kom dagen etter jeg dro hjem. Da kom det noen tårer. Det hadde gått greit hele uka, jeg ble så fokusert på det jeg skulle gjøre og hadde ikke tid å ta inn alt. Det er først når du kommer hjem og innser alt det du ikke fikk gjort og alt det som ikke var mulig å gjøre, som at jeg gjerne skulle gitt alle barna en ordentlig seng og et rosa eller blått rom fullt av leker og fortalt godnatta historier, slik barn har i Norge. Det har man ikke mulighet til å gi.

Han sier det er hundrevis av enkeltepisoder som har brent seg fast, men trekker frem to.

- Det var ei lita jente som gråt så fryktelig etter båten hun hadde vært i kom til land. Det var så kaotisk og hun var veldig redd. Jeg gikk i bilen og fant en liten bamse og en liten energidrikk for barn, og tenkte at det hjelper sikkert ikke, men jeg prøver. Med en gang hun så bamsen så strakk hun seg etter den og sluttet og grine. Det var det som skulle til for at hun skulle få det så mye bedre. Jeg så henne noen timer senere, da gikk hun fremdeles med den bamsen.

En annen episode viser hvor lite som skal til for å gjøre en forskjell, under vanskelige forhold.

- Jeg var ute midt på natta en gang, det hadde kommet inn en båt med en som hadde blitt knivstukket av menneskesmuglerne to ganger i låret før båten hadde lagt ut. Da var det heldigvis to frivillige leger der, to ganske unge jenter, som hjalp. Jeg hadde med meg en bra hodelykt og ble han som sto og lyste, mens han ble operert.

Fraværende hjelpeorganisasjoner

Han sier han kan tenke seg og reise for å hjelpe igjen, men muligens et annet sted da.

- Det begynner å bli en del frivillige på Lesbos nå, det var det som gjorde at jeg klarte å dra hjem igjen. Kanskje jeg drar Ungarn, for skal jeg først dra igjen, så vil jeg dit det trengs mest, sier han.

På sin Facebook-side har han kritisert hjelpeorganisasjonenes manglende tilstedeværelse, noe han gjentar overfor Side2.

- Jeg var ofte frustrert fordi jeg ikke så noen hjelpeorganisasjoner der, bare frivillige. Jeg tror det er fordi greske myndigheter motarbeider det litt, de vil det skal være litt jævlig for å få stoppet det. Det synes jeg er egoistisk. Det er supert med frivillige, men det trengs et profesjonelt apparat der. Hadde jeg vært lege, hadde jeg nok blitt der lenger.

Noe av det verste i ettertid, er å ikke vite hva som skjer med dem han hjalp.

- Det er det som er del av bekymringen: det er grusomt å tenke på at de kanskje drar mot Ungarn, og barna kanskje blir møtt med politi med køller og tåregass og gud vet hva de bruker der. Det er ille å tenke på. Man gir en bamse til en unge som blir møtt med kjærligheten en liten stund, men hva hjelper det om man blir møtt av noen som spenner bein på dem  litt senere. Det er jeg bekymret for.

LES mer: 10.000 flyktninger og migranter til Ungarn på én dag

- Ikke vær redd for dem

Han anbefaler derimot andre å reise og hjelpe om de har tenkt tanken og kan.

- Det anbefales. Det finnes mange steder der det trengs hjelp,. Det er ikke så vanskelig som man tror. Det eneste som må organiseres er et lager der det sendes vann, mat og nødvendige ting, det kan nesten være et hotellrom. Og kanskje leiebiler for å komme dit du skal. Fyll den og dra ut, sier han og understreker:

- Og ikke være redd for flyktninger, de er som oss. Nå kan jeg si det, for nå har jeg vært der. Jeg lot bilen stå åpen, jeg slutta å låse den midt i flyktningestrømmen, for de har høy moral. Jeg opplevde aldri at de stjal selv om de var aldri så tørste og sultne. Jeg gikk gjennom flyktningeleirer midt på natta, det var ikke farlig det.

LES også: EU styrker støtten til Syrias nærområder