Gårdsdrift på gamlemåten

Søsken til evig tid - Norge 2013. Regi: Frode Fimland. Med: Magnar Kleiva, Oddny Kleiva.

Aldersgrense: Tillatt for alle

Den norske dokumentaren «Søsken til evig tid» skildrer søskenparet Oddny og Magnar, som i mer enn femti år har drevet familiegården på Kleiva i Sunnfjord slik ingen skulle tro at noen lenger driver gardsbruk. Her gjøres alt på gamlemåten, fra melking og høsting til slakting, til tross for at de to bøndene nå har kommet godt opp i åra.

Regissør Frode Fimland er selv fra samme bygd, og har filmet søskenparet gjennom ett år. Han dokumenterer det tradisjonelle og ikke så rent lite krevende dagliglivet på gården med soberhet og et i hovedsak statisk og stilltiende observerende kamera, som lar gjøremålene utspille seg i sitt som oftest møysommelige og rolige tempo.

Men også noen hendelser utenom det ordinære har fått plass i filmen, ikke minst når søskenparet får besøk av en hel familie med periferere slektninger fra Michigan i USA – som for øvrig også driver gård, men på langt mer moderne vis. Dette møtet må sågar foregå med hjelp av tolk, da Oddny og Magnar ikke snakker engelsk.

Apropos hjelp med oversettelse, er det godt at filmen er tekstet. For det er ikke alltid like lett for oss fra landets øvrige deler å forstå hva søskenparet sier på sin utpregede og særegne vestlandsdialekt.

Filmen tegner et varmt portrett av to fascinerende mennesker, og byr på mye lun humor. Tettest kommer vi på Magnar, som synes å være den Fimland har konsentrert seg mest om. Ikke alle scenene er like «flue på veggen»-observerende, da det også er rom for hovedpersonenes egne refleksjoner i mer intervjulignende sekvenser – som bærer preg av etterlengtede pust i bakken i en strevsom hverdag. I tillegg klipper filmskaperen inn tekstplakater med diktlinjer som en slags kommentarer til handlingen, men som strengt tatt ikke tilfører så mye vi ikke uansett ville fått ut av materialet og dets iboende poesi.

«Søsken til evig tid» kommer neppe til å velte kinoenes billettluker overende, men er like fullt en film som vil kunne glede mange. Det skal riktignok sies at det har vært laget noen nokså like dokumentarer her i landet tidligere, ikke minst føres tankene til Øyvind Sandbergs «Folk ved fjorden» og til en viss grad også til Sjur Paulsens «Loop», i tillegg til de opplagte assosiasjonene til NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Men utover at man ikke kan påberope seg så voldsomt mye originalitet, er det ikke noe galt i å følge denne humanistiske og ofte hjertevarmende dokumentartradisjonen. Og det er ingen tvil om at Oddny og Magnar fra Kleiva er et funn i dokumentarsammenheng, da de både gjør seg foran kamera og gir et interessant innblikk i hvordan mange fler pleide å leve her til lands for ikke alt for lenge siden.