Gaper over for mye

Miral - Frankrike/Israel/Italia/India 2010. Regi: Julian Schnabel. Med: Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Yasmine Elmasri, Omar Metwally, Willem Dafoe, Vanessa Redgrave

Aldersgrense: Frarådes barn under 11 år

Det er laget få fiksjonsfilmer om konflikten mellom Israel og Palestina, enda færre virkelig gode. Når regissør Julian Schnabel, med filmer som «Dykkerklokken og Sommerfuglen» og «Basquiat» på CVen, nå har tatt for seg dette temaet, ga det håp om en endring i så måte.

Men «Miral» har dessverre ikke blitt den sterke filmopplevelsen den burde ha vært. Mye av grunnen til dette er at jødisk-amerikanske Schnabel og hans palestinskfødte manusforfatter Rula Jebreal (som har basert manuset på sin egen selvbiografiske bok) har så alt for mye på hjertet.

Filmen tar det fra begynnelsen, og starter med opprettelsen av staten Israel i 1947. Dette utgjorde startskuddet for stridighetene mellom de jødiske bosetterne og palestinerne som allerede befolket området.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Et slags senter for fortellingen er «Mama» Hind Husseinis hjem for krigens mange foreldreløse palestinske barn. Blant disse er Miral i filmens tittel, spilt av Hollywood-vakre Freida Pinto fra «Slumdog Millionaire» og «You Will Meet A Tall Dark Stranger».

I en alder av 17 får hun virkelig øynene opp for lidelsene som påføres det palestinske folket, og trosser barnehjemsmoderens formaning om å unngå urolighetene. Isteden involverer hun seg politisk i PLO og romantisk med den unge lederen Hani.

Organisasjonen driver med aktiviteter som mange anser som terrorisme, men innad er det også de som tror på forhandlingene som skal lede fram til Oslo-avtalen.

Miral er den fjerde kvinnen filmen følger, og introduseres rimelig langt ute i dens spilletid. Filmskaperne ønsker nemlig å gi oss den fulle og hele beretningen om Israel og Palestina-konflikten, samtidig som de har forsøkt å holde fokus på menneskelig drama, med utgangspunkt i fire individuelle historier.

Resultatet er dessverre en noe ufokusert og ikke alt for engasjerende film, som hadde hatt godt av en real dramaturgisk innstramming.

Filmspråket er kledelig dokumentarisk, og i flere scener – for eksempel en opprivende voldtekt – viser regissøren hvilken effektiv underforteller han er. Men alt for ofte henfaller filmen til å la karakterene ramse opp historiske og politiske forhold, åpenbart ment som informasjon til oss i salen.

Kanskje er det fraværet av filmer om denne konflikten som har fått Schnabel og Jebreal til å ville fortelle alt om den i en eneste film. Det har dessverre resultert i en fiksjonsfilm med en del gode enkeltscener, men som lider under alt for vidtrekkende – om enn aldri så sympatiske – ambisjoner.

SE VIDEO AV MIRAL