Gangsterfest med Young Jeezy
Snømannen holdt koken. Så vidt.
Young Jeezy
John Dee (flyttet fra Rockefeller). Fullt.
SUPP: Hålogalandslaget, Kenneth Engebretsen.
(SIDE2): Young Jeezy er ingen artist jeg har hatt noe godt forhold til, da jeg aldri helt har fått ordentlig sansen for den typiske Atlanta-sounden, som for meg blir så nærme vestkysts-rap som du kommer på østsiden av de forente statene.
Kvelden startet med at jeg fikk beskjed om at konserten var blitt flyttet fra Rockefeller til John Dee. Dette betydde at YJ virkelig måtte bevise seg for ikke at inntrykket mitt av en fallende stjerne skulle understrekes. Dette er også et inntrykk jeg tydeligvis deler med de som har fulgt han en stund- alle jeg pratet med som kjente godt til katalogen hans mente at kvaliteten på materialet hans var bedre før.
Se flere bilder fra konserten lenger ned i anmeldelsen!
Det er virkelig synd når norske arrangører må bite over for mye ved å betale standardhonorarer når det gjelder booking av artister som enkelt selger ut større scener i utlandet, og får en slik smell når de ser at det ikke er det samme publikummet i Norge. Dette er dessverre et kjent fenomen i bransjen og er noe av grunnen til at mange bookingagenter og artister «dropper» å legge til Norge på turnéplanen. Men denne gangen tror jeg trekket ved å flytte det ned i den mindre salen på huset var noe som tjente både rapperen og publikum, selv om det kanskje svei litt i økonomien til arrangøren.
Jeg ankom til et allerede fullt John Dee, og trangere skulle det bli. I det Young Jeezy var klar for å kjøre i gang var det nesten som sild i tønne der inne, men da av det gode slaget hvor det bidro til å løfte stemninga litt ekstra blant de allerede festklare konsertgjengerne. Det var ikke noe problem å se at de som faktisk hadde valgt å ta turen denne kvelden var innstilt på at dette skulle huskes, eventuelt ikke, etter hvert som tomme plastglass ble stablet høyere og høyere på bord og gulv.
Atlanta-rapperen klinte til med «Soul Survivor» som åpningsnummer og mange av de hardcore fansa som har fulgt karrieren hans var allerede solgt. De/vi som ikke ble for opptatt med å synge med og hoppe la merke til at det hele ble kjørt over et lydspor med mer el mindre all vokal i bakgrunnen. Om dette er for å kompensere for manglende utholdenhet eller det at han kjørte hele showet solo uten backuprappere er ikke lett å si, men det gjorde uansett ikke den jobben det kanskje var ment for å gjøre.
5094
Young Jeezy kjørte så videre på med gode, gamle «Trap Star», for så å følge opp med publikumsfavoritter som «Go Getta» og «I Luv It», og det ble stadig varmere og vanskeligere for folk flest å holde seg i ro. Etter en titt rundt i lokalet så man at selv tøffingene bakerst i lokalet hadde klatra opp på setene sine, sang, dansa og var kort sagt med på leken. Men det viste seg at kvelden allerede hadde nådd sitt høydepunkt, og verken artist eller publikum klarte å holde samme nivået gjennom hele showet. Om det var låtvalget, faktum at det var tirsdag kveld eller alt gresset man luktet rundt seg vites ikke, men energinivået til YJ virket til tider som en berg og dalbane, en med litt for lange flate strekker. Det hjalp ikke at DJ-en småslurva og virket til tider usikker bak spakene sine selv om han for det meste bare kjørte enkle backingtracks.
Etter et litt flatt parti med Dj'en som snurrer et par korte kjente låter, blant annet Kanye og Jay-Zs «Niggas In Paris» for å få publikummet litt mer i gang, løftes nok en gang humøret med den velkjente og allsangvennlige «Put On». Men med manglende gnister fra scenen, et gjennomgående lite varierende tempo og begrenset lydkvalitet i anlegget blir det aldri helt den festen Young Jeezy mellom låtene prøver å overbevise oss om at det er eller skal bli.
Han får heldigvis en del gratis fra hardcorefansa, som nok ikke er enige eller la merke til alt dette. Det virket som de koste seg mer enn nok. Og de fikk nok et ønske oppfylt da han til slutt ga dem et lite hint om en av avslutningslåtene: YJ spilte av en liten smakebit av introen til Gangster Music, til fansens store glede, tok en kort pause hvor han gliste stort over noe han nok anså som et vellykket førstebesøk til Norge, for så å kjøre i gang låta med full allsang og en energi vi gjerne skulle sett på scenen gjennom hele showet.
Jeg føler delvis at mye av showet går ut på at han minner publikum og fansen på de låtene som har hjulpet han dit han er og har vært, og tilfredsstiller deres behov istedenfor å virkelig vise hva han er god for. Selv om fansen var med han og mange av de nok fikk det de kom for så nådde det aldri det toppnivået man kanskje kan forvente av en som har vært så lenge i gamet.