Gangsterepos Deluxe

Snabba Cash Livet Deluxe -Sverige 2013. Regi: Jens Jonsson. Med: Joel Kinnaman, Matias Varela, Dejan Cukic, Martin Wallström, Malin Buska, Madeleine Martin, Hanna Hedin Hillberg, Saso Petrovic

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksne)

Så er vi kommet til det avsluttende kapittelet i spenningssagaen om JW, Jorge og de andre gjenlevende karakterene fra Jens Lapidus boktrilogi Stockholm Noir, som i tur og orden også har blitt festet til lerretet. Filmserien åpnet knallhardt med Daniél Espinosas Snabba Cash, mens Snabba Cash II i regi av Babak Najafi føltes som et noe monotont og ikke like intenst mellomspill, selv om også den hadde åpenbare kvaliteter.

Nå er registafettpinnen overtatt av Jens Jonsson, som tar filmserien dundrende i mål med Snabba Cash Livet Deluxe, den klart beste filmen i trilogien.

Denne gang har man innsett behovet for å starte med en aldri så liten recap fra forrige film, som gjør at det nok vil være mulig å se denne uten å kjenne til de foregående. Men maksimalt utbytte får man naturligvis dersom man har sett dem, noe som uansett anbefales.

JW (Joel Kinnaman) har nå rømt utenlands, hvor han forsøker å oppspore sin forsvunne søster, et mysterium som så vidt ble introdusert i den første filmen (og mer omfattende behandlet i første bok). Jorge (Matias Varela) planlegger et aller siste, storstilt kupp, med klare likheter til det norske NOKAS-ranet. I tillegg kommer den siste filmen tettere på den serbiske mafialederen Radovan (Dejan Cukic) og introduserer hans datter Natalia (Malin Buska), som vil satse på lovlydige studier framfor å overta farens bedrifter, ikke helt ulikt en viss Michael Corleone i sine unge år. Det skal imidlertid bli vanskelig for Natalia å holde seg helt ute, etter hvert som hun innleder et forhold til en av Radovans betrodde (Martin Wallström). Som på sin side ikke er den han utgir seg for.

I Sverige har noen reagert på at Joel Kinnamans karakter har fått en mindre rolle i denne filmen enn de foregående, angivelig på grunn av hans fremadstormende Hollywood-karriere (scenene hans er da også spilt inn i Los Angeles). Kritikerne har for så vidt et poeng, for det må sies at historien om JWs jakt på søsteren går litt fort i svingene og dermed mister noe av sin emosjonelle slagkraft. Men dette er etter mitt syn en mindre innvending mot en usedvanlig vellykket film. Og delen av handlingen som dreier seg om JW, får likevel massiv betydning i filmen som helhet, da alle historiene henger sammen på elegant vis.

Snabba Cash Livet Deluxe er ikke fullt så realistisk i sitt uttrykk som sine forløpere, men løftes isteden opp til en mer episk anlagt gangsterfortelling som kan gi assosiasjoner til storheter til Coppola, Scorsese og faktisk også Tarantino, med sistnevntes smarte historiefortelling og lekne forhold til sjangertradisjoner.

Regissør Jens Jonsson har lenge vært en av Sveriges mest formsikre filmskapere, med en rekke sterke kortfilmer, et par tv-serier og en spillefilm på CVen fra før. Som ved flere tidligere anledninger har han valgt den norske fotografen Askil Edvardsen (filmen er også medprodusert av det norske selskapet Fantefilm), og sammen har de laget en film som ser utrolig fet ut. Noen enkeltscener står ut i særdeleshet, ikke minst den pustberøvende ranssekvensen som er filmet i en eneste lang steadycam-tagning. Men Jonsson og hans kompani skal også berømmes for å gi uventet liv til mer dempede scener, som når Jorges menn begynner å spille gitar mens de forteller hva de skal gjøre med sin andel av utbyttet.

På grunn av den nevnte innvendingen om at man kunne gjort noe mer ut av JWs del av trilogiens siste kapittel, får jeg meg ikke helt til å dele ut alle seks prikker på terningen. Men det er sannelig ikke langt unna, for den blir nok like fullt stående for meg som en av årets beste filmer. Snabba Cash Livet Deluxe er et usedvanlig storslått, ekstremt fengslende og overraskende gripende forbryterepos, som vi sjeldent har sett maken til i Skandinavia.

Snabba Cash-trilogien har med andre ord fått en mektig imponerende og mer enn verdig avslutning som får en til å håpe på nye avleggerfilmer, forhåpentlig også basert på Lapidus kruttsterke litteratur. For der finnes det enda mer å ta av.