Fundamentalisme i forstaden

Paradis: Tro. Østerrike/Frankrike/Tyskland 2012. Regi: Ulrich Seidl. Med: Maria Hofstätter, Nabil Saleh, Natalia Baranova, Rene Rupnik

Aldersgrense: 15 år

Terningkast 4

Samme dag som Michael Hanekes «Amour» slippes også Ulrich Seidls «Paradis: Tro» på norske kinoer – to filmer med mer til felles enn regissørens nasjonalitet (og norsk premieredato).

For selv om Seidl («Hundedager», «Animal Love») arbeider med et noe mer tablåaktig filmspråk enn Haneke, deler de to østerrikerne flere stilistiske preferanser (som relativt statisk kamera, tilbakeholdenhet med nærbilder og fravær av annen musikk enn den som eventuelt er naturlig forankret i scenenes innhold), i tillegg til at de gjerne lager filmer som ikke stiller menneskene som skildres i noe spesielt positivt lys. Eller menneskeheten generelt, i grunn.

«Paradis: Tro» er andre film i Seidls «Paradis»-trilogi, som begynte med «Kjærlighet» og bibelsk nok skal avsluttes med «Håp», og som tar for seg hver sin kvinne i samme familie.

Forrige film handlet om den middelaldrende østerrikske kvinnen Teresa, som reiser til Kenya for å finne kjærlighet. I «Håp» blir vi kjent med hennes dypt religiøse søster Anna Maria, som benytter sine feriedager fra sykepleierjobben til å gå fra dør til dør i Wiens tristere forsteder for å forkynne katolisismens ikke nødvendigvis glade budskap.

I tillegg til å passe på søsterens katt, går dagene forøvrig med til intens bønn, rituell selvplaging og forsøksvis seksuell avholdenhet – som settes ytterligere på prøve når hennes dels invalide, muslimske (!) mann flytter hjem etter to år i utlendighet.

Tidspunket for filmens lansering bør for himmelens skyld ikke forlede noen til å tro at «Paradis: Tro» er en gladkristen og familiekoselig julefilm. I dette dunkle dramaet er nemlig den kristne hovedkarakteren representant for en nærmest blind fundamentalisme, mens den mer sekulariserte muslimen har stadig voksende problemer med å akseptere sin kones innbitte religiøsitet - og da i særdeleshet hennes manglende aksept for hans seksuelle tilnærmelser.

LES VÅR anmeldelse av «Paradis: Kjærlighet:Grotesk kjærlighet

Ulrich Seidl skildrer dette nokså ekstreme kammerspillet med sin sedvanlige betraktende (inntil det kjølige) stil, med relativt sjenerøse doser sex og nakenhet av den mindre erotiske sorten. Men tematikken oppleves ikke like ubeskrevet som forrige films sexturisme og dens skildring av en skeiv, men skiftende maktbalanse.

For der en av de fremste styrkene til «Paradis: Kjærlighet» var den vekslende sympatien mellom karakterer som til tider også vekket sterk antipati, byr «Paradis: Tro» på en mer generell mangel på sympati for sine sentrale karakterer. Hvilket dessverre gjør filmen mindre engasjerende og tankevekkende enn sin forgjenger.

Seidls observasjoner er riktignok stadig interessante, og følelsen av ekthet som han klarer å få fram i de mange ubehagelige situasjonene er like imponerende som den er forstyrrende. Men denne gangen skaper han for mye distanse hos sitt publikum – og etter min smak for lite tro på det eventuelt gode i karakterene som skildres.

Det gjenstår naturligvis å se «Håp», men av «Tro» og «Kjærlighet» er så langt kjærligheten størst.