Fullstendig lost

Land of the Lost - USA 2009. Regi: Brad Silberling. Med: Will Ferrell, Anna Friel, Danny McBride, Jorma Taccone, Sierra McCormick, Pollyanna McIntosh, Michael Papajohn, Mousa Kraish

Aldersgrense: 11 år

Will Ferrell er ingen dårlig komiker. Han kunne imidlertid hatt bedre teft når det kommer til å velge prosjekter til sin stadig mer ujevne filmografi.

I denne mindre vellykkede familiefilmen spiller han vitenskapsmannen Rick Marshall, som er redusert til en prestisjelett undervisningsjobb etter å ha blitt latterliggjort for sine teorier om hull i tid og rom. Så blir han oppsøkt av den attraktive fysikkstudenten Holly Cantrell, nylig kastet ut av Harvard for å feste lit til hypotesene hans.

Som naturligvis skal vise seg å være gyldige nok, da han, hun og en mindre oppegående turguide blir slynget inn i en parallell dimensjon og ut i et hullete plott for å finne tilbake til nåtiden. Underveis allierer de seg også med primaten Chaka, et manglende ledd med litt for mye potens, og et av filmens få ledd til potensielt god humor.

Med sin rimelig absurde blanding av dinosaurer, romvesener og tidsreiser, kan det for så vidt hende at Land of the Lost så artig ut på papiret. Her er ingredienser som kan føre tankene til så forskjellige steder som (den riktignok ikke spesielt vellykkede) «Journey to the Center of the Earth», «Istid 3», «Brødrene Dahl og spektralsteinene» og en masse science fiction-filmer fra femti- og sekstitallet.

Spesielt burde folkene bak «Land of the Lost» ha turt å spille mer på den rufsete sjarmen til b-filmene i den sistnevnte kategorien.

Men mest av alt er nok dette prosjektet drevet av et ønske om at Will Ferrell skal «ta en Ben Stiller» og skaffe seg sin egen variant av billettkioskvelterne «Natt på museet». Derfor har man satset alt på å lage storfilm for hele familien, og fått et produkt med like lite hjerte som dinosaurer har hjerne, slik det ustanselig vitses om. «Land of the Lost» er klønete og usjarmerende som en dinosaur i et drivhus.

For her er det ikke mye annet som skinner enn pengene i øynene til de nevnte bakmennene, som tydeligvis vil fenge litt for mange målgrupper. Jeg antar jo eksempelvis at den overdrevne vitsningen med dinosaurtiss og dinosaurbæsj er ment å appellere til barn. Men så får vi plutselig en dophumoristisk sekvens hvor de mannlige hovedpersonene finner sammen over et kraftig hallusinogen! Dette er rimelig langt ute, mann.

I sum er «Land of the Lost» så desperat etter å favne bredt at den ender med å miste de aller fleste.