Fryktens potet

Faustas perler - Peru 2009. Regi: Claudia Llosa Med: Magaly Solier, Susi Sánchez, Efraín Solis, Marino Ballón

Aldersgrense: Tillatt for alle

Denne peruvianske filmens originaltittel «la teta asustada» betyr noe i nærheten av «fryktens bryst» mens den internasjonale tittelen er «The Milk of Sorrow» - altså «Sorgens melk». Uttrykket refererer til en tilstand man mener ble overført gjennom morsmelken fra kvinnene som ble mishandlet under urolighetene i landet på 80-tallet, og videre til deres barn.

I filmens anslag synger en eldre indianerkvinne i opprivende detalj om alt det grusomme hun gjennomlevde mens hun var gravid med filmens skjøre hovedperson Fausta, som nå er i 20-årene.

Redselen for omverdenen
Frykten for å oppleve noe tilsvarende har fått Fausta til å plassere en etter hvert både voksende og spirende potet i skjeden sin. Man sier jo gjerne at den kan brukes til alt, og i dette tilfellet er det beskyttelse mot overgrep som er ment å være den populære rotfruktens funksjon.

Tidlig i filmen dør moren, og for å tjene penger til gravferden tar den fattige, innadvendte og engstelige jenta seg jobb som hushjelp hos en velstående sangerinne i hovedstaden.

Her oppstår en viss kontakt mellom Fausta og den mannlige gartneren, men også med husets frue. De deler nemlig ikke bare sansen for sang, men også redselen for omverdenen. Og for hver angstdempende sang får Fausta en av perlene i filmens norske tittel.

«Faustas perler» åpnet nylig Film fra Sør-festivalen i Oslo, og er regissør Claudia Llosa (niese av forfatteren Mario Vargas Llosa) sin andre spillefilm. Den stakk også av med selveste Gullbjørnen under årets filmfestival i Berlin.

Det er ingen tvil om at regissøren har et sterkt grep om form så vel som miljø. Filmen tegner et autentisk bilde av urbefolkningen i de fattige utkantområdene av Lima, og kombinerer denne realismen med et smakfullt filmspråk som ofte preger såkalt «kunstfilm» – og som sikkert er nok til at mange vil anse den som en perle.

Cladia Llosa vil åpenbart unngå at filmen føles for nedtrykkende, og går aldri (med unntak av morens sang i begynnelsen) i detalj om overgrepene som har funnet sted. Stemningen lettes også med et durstemt og fengende musikkspor. Dette er nok fornuftige valg.

Varsomt om vondt tema
Fortellingen er egentlig svært enkel. Noe som ikke nødvendigvis er negativt, men av og til virker det som Llosa forsøker å skjule historiens enkelhet ved å underfortelle den, og isteden overføre litt for mye til det symbolske planet.

Derfor blir hovedpersonens vekst og utvikling litt vagt og distansert skildret, til tross for at Magaly Solier fyller henne med en undertrykt intensitet som er helt riktig for rollen.

Dette har gjort «Faustas perler» til en varsom film om et vondt tema, men dessverre også en film som ikke utnytter hele sitt emosjonelle potensial. Uten at det nødvendigvis vil si at den burde vært mer intim.