Frustrerende festlig
Cathrine Deneuve i en fornøyelig fransk farse som tar oss tilbake til søttitallet – på godt og vondt.
Frustrert fransk frue – Potiche - Frankrike 2010. Regi: François Ozon. Med: Catherine Deneuve, Gérard Depardieu, Fabrice Luchini, Karin Viard, Judith Godrèche, Jérémie Renier
Aldersgrense: Tillatt for alle
Denne franske filmens originaltittel er «Potiche», som på dårlig norsk betyr «trophy wife». Alternativt «pyntedokke», som uttrykket er oversatt med i filmen.
Ektemannen til filmens troféfrue Suzanne (spilt av Cathrine Deneuve) har riktignok ikke utelukkende giftet seg på grunn av hennes ytre kvaliteter, men også fordi det ga ham direktørstillingen ved hennes families paraplyfabrikk. Men når han får hjertetrøbbel under noen svært dramatiske forhandlinger med fagforeningen, sier Suzanne seg villig til å steppe inn som ledervikar. Dette fører til en blomstring både profesjonelt og privat for den modne husmoren, som raskt skal vise seg å passe langt bedre i direktørstolen enn sin utro ektemann.
Gradvis skal det dessuten avdekkes at hun heller ikke har vært like from og hjemmeværende som han og resten av familien har likt å tro.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
Filmen er regissert av François Ozon, som er kjent for sin stilsikkerhet og for å la seg inspirere av filmhistoriens ulike sjangre og mestre. Dette har resultert i en eklektisk filmografi, med så ulike titler som «Sitcom», «8 kvinner», «Swimming Pool» og «5X2».
«Frustrert fransk frue» er basert på et teaterstykke fra 1980, og er en nokså fornøyelig farse som utspiller seg på slutten av 70-tallet. Hvilket er tydelig både i filmens artige tidskoloritt og dens feministiske problemstilling, som også føles veldig knyttet til denne tiden. Så til de grader at det er litt vanskelig å se nødvendigheten av å fortelle denne historien i dag.
Jeg sier ikke at alle feminismens kamper er vunnet, men at filmens budskap ufarliggjøres av å være lagt til en tid da færre trodde på kvinners evner utenfor hjemmet. Det ville vært langt mer interessant om Ozon hadde oppdatert teaterstykket til nåtid, for å undersøke hvilken motstand dagens frustrerte fruer møter på slike arenaer. Nettopp fordi ikke alle feminismens kamper er vunnet.
Mer enn et politisk manifest er imidlertid Frustrert fransk frue en slags hyllest til fransk films grand old dame Cathrine Deneuve, som bærer filmen med en bestemt letthet. Ikke minst gnistrer hun i samspillet med Gérard Depardieu (i rollen som venstreradikale borgermester), hvor de to veteranenes bakgrunn fra mange tidligere filmer gir kledelig ballast til karakterenes fortidige affære.
Men det hadde altså vært mindre frustrerende om filmen som helhet hadde større relevans til vår tid.