Frihet i en pose
Seks år etter at hun ble skadet under en fødsel, har Anette Kvernvik bestemt seg. Hun velger stomi. Pose på magen. Nytt håp.
(RB.NO): Hun kaller den lykkeposen. Stomien er en billett ut i verden. Posen på magen skal gjøre det mulig å bevege seg fritt igjen. Ut av leiligheten. Tilbake til en normal tilværelse.
– Jeg har fått et nytt liv! sier hun til Romerikes Blad. Sprudlende glad noen dager etter stomioperasjonen. Hun skal bare komme seg etter inngrepet. Så skal hun kaste seg ut i det.
Men det slutter ikke der. Hun er ikke helt i mål likevel.
Først må hun gjennom en ny nedtur.
Dramatisk fødsel
Vi går enda noen dager tilbake, til 31. september. Det er stille i leiligheten på Kløfta. Sønnen hennes har reist til pappaen sin. Hun har pakket og venter på at det skal bli kveld slik at hun kan reise til Ahus. I morgen, 1. oktober skal hun opereres.
Mer enn seks år er gått siden hun opplevde det største man kan oppleve i livet. Men å sette barn til verden er ikke helt risikofritt.
Babyen ble sittende fast i bekkenet. Legen måtte til slutt inn med armen og få han ut. Fort.
Han fikk sine skader. Hun fikk sine. Det er henne det skal handle om nå.
– Jeg kjente navlestrengen i rumpa, sier Anette åpent. Hun ble operert med en gang. Men allerede på barselavdelingen merket hun at noe var galt. Hun hadde ikke kontroll. Hun løp på do og enda kom hun ikke tidsnok. Noen ganger merket hun ikke at hun måtte heller.
Hun var 26 år og inkontinent. Hun lekket både foran og bak.
Prøvd alt
Siden har hun forsøkt det meste for å bli bra. Hun har tatt imot ulike behandlinger. Hun har fått operert inn elektroder som skal stimulere musklene. Det fungerte på urininkontinensen, men ikke bak. Der fikk hun sterke smerter.
I mellomtiden har hun avvist muligheten for å bli varig ufør.
Hun har sittet hjemme og utdannet seg til regnskapsfører, og hun har arbeidet så mye hun kan. Fortsatt tar hun nettkurs innen faget sitt. Nå er ett av de store målene å komme i full jobb igjen.
Et annet mål er å bli med sønnen i akebakken, på badeland og alt han har lyst til at hun skal bli med på. De gleder seg, begge to.
– Jeg har blitt så tråkket på og tilsidesatt på grunn av skaden min. Men jeg har ikke gitt opp håpet, sier Anette. Hun har vært singel lenge. Det har ikke vært mangel på menn som har vist interesse. Noen av dem har hun begynt å date. Som regel har hun endt opp med å bli avvist på grunn av skaden sin. I begynnelsen er han ivrig. Hun er spent. Hun er alltid usikker på når hun skal våge å fortelle. Etter en stund begynner det å bli tid for å ta et steg videre i forholdet. Hun kan ikke skjule det lenger.
Da har han plutselig ikke tid til å treffe henne. Hun merker at hun ikke er så viktig likevel.
Én sier det rett ut: «Jeg kan ikke være sammen med deg på grunn av skaden din. Du kan ikke tilfredsstille meg».
Venner har forsvunnet fordi hun ikke kan være med på alt hva de vil gjøre. Er hun borte på besøk, bør de helst ha to toaletter, slik at det ene kan holdes av til henne. Er hun på ute på byen, må hun noen ganger vise fram kortet sitt for å komme først i dokøen. Selv om kortet er et bevis på at hun har en skade som gjør at hun har behov for å komme raskt på do, er det ikke alle som uten videre gir fra seg plassen sin.
Badestranda, utenlandsreiser og hytteturer er ikke selvsagte aktiviteter for Anette.
– Jeg er alltid tryggest hjemme, sier hun.
Håpet
Men for en stund siden hendte det hun har håpet på så lenge. Hun møtte en som ikke trakk seg da han fikk vite om den skjulte skaden hennes.
På sykehuset får Anette en god samtale med han som skal operere henne. Geir Arne Larsen. Han er overlege, PhD og avdelingssjef ved gastrokirurgisk avdeling, og forklarer henne hvordan de skal legge ut tarmen hennes. Hun føler seg trygg.
Etterpå forteller han at operasjonen har gått helt etter boka. Alt ser fint ut. Hun føler seg trygg og i fin form. Men noen dager etter, har hun en hevelse ved stomien. Kan det være brokk? Eller har tarmen lagt seg feil? Det blir tatt bilder, men de gir ikke svar. I første omgang er det bare å håpe at hevelsen skal gå tilbake av seg selv. Slikt skjer iblant. Anette er fortsatt glad.
– Jeg har ikke angret et sekund på operasjonen, slår hun fast og bestemmer seg for at kulen ikke skal få ta fra henne gleden over den fine stomien. Hun reiser hjem og gleder seg til å være sammen med sønnen sin igjen.
Vel hjemme kan hun stå opp, spise frokost med sønnen sin og kjøre han til skolen. Før måtte hun først dusje og bruke lang tid på badet. Nå kan hun til og med kjøre av gårde uten en bag med utstyr. Hun kjenner en følelse av frihet hun ikke har opplevd på mange år.
En hverdagslig situasjon for Anette. Hun står i kø på butikken. Som regel går det bra. Noen ganger er uhellet ute. Det er like flaut hver gang. Ufrivillig luftavgang er også en følge av skaden hun fikk.
Stomien retter på mye. Men denne utfordringen regner hun med at hun fortsatt må leve med.
Poff. Poff. Poff.
Ekstra ille er det rett etter operasjonen. I forbindelse med inngrepet ble det blåst luft inn i magen hennes. Luft som må ut igjen. Det er visittid og hun har fått besøk av både kjæresten og bestevennen da det braker løs. Poff. Poff. Poff.
Kompisen fleiper det bort på en god måte. Kjæresten irettesetter henne når hun blir flau:
«Slutt'a! Det går bra!»
De gir henne nytt mot. Vel hjemme igjen bestemmer hun seg for hva hun skal gjøre heretter når det skjer ute blant folk:
– Jeg skal snu meg og si: «Beklager, jeg har pose på magen», sier hun.
Nedturen
– Jeg har valgt å få pose på magen for å få et bedre liv. Hvis jeg skal gå og være redd for at det skal komme luft eller lyder, kunne jeg jo like gjerne latt være. Det finnes mange der ute som kanskje har en form for skade, og plutselig skjer det. Man trenger ikke bli sett på som sprø for det. Vi er alle mennesker. Det skjer alle. Det er kanskje litt flaut, men hva så?
Fredag 10. oktober er det åtte dager siden stomioperasjonen. Hun har fått beskjed om å ta det helt med ro i to måneder. Hun skal ikke løfte så mye som en melkekartong. Hun er forsiktig. Hun har fortsatt denne store kulen på magen, men forsøker å tenke minst mulig på den. Hun bestemmer seg for å ta en tur på jobben til uka, og smiler ved tanken.
Dagen etter stopper det opp i magen. Smertene river i kroppen. Utover kvelden løsner det.
Søndag blir minst like ille. Hun ligger på sofaen og har «sykt vondt».
Hjemmesykepleieren ber henne ringe sykehuset. Der blir hun satt over til en lege. «Pakk tannbørsten, du, og så melder du deg i mottaket», sier han.
– Mamma, har du vondt? spør seksåringen.
– Ja, mamma har litt vondt, men legene må se på denne kulen som mamma har. Du må huske at mamma har det veldig bra på sykehuset. De er kjempeflinke og tar godt vare på mamma.
– Jammen det går fint, sier han trygt. Så reiser han hjem til pappaen sin og samboeren hans, og Anette blir innlagt på sykehuset.
Legen konstaterer at tarmene ikke ligger som de skal og vil operere henne på nytt samme kveld. Det er bare ti dager etter den første operasjonen og hun ligger i sykehussenga og ringer hjem til sønnen sin.
– Mamma må sove over her i natt. Legen må operere på nytt, men mamma har det fortsatt veldig bra, sier hun.
– Men mamma, det går bra, sier han. Så har han ikke tid til å prate mer.
Hun lener seg tilbake mot puta, poster et lite innlegg på bloggen og tar et par telefoner til, mens leger og sykepleiere gjør klart for operasjon.
Hun banner litt for seg selv. «Det var ikke dette jeg skulle vært gjennom nå». For et par dager siden hadde hun tenkt å trosse legene og dra på jobb allerede tirsdag.
Snart kommer portieren for å trille henne inn på operasjonsstuen.
– Jeg er glad likevel, sier hun.
– Jeg vet det går bra til slutt!
Nedturen kommer dagen etter, mandag 13. oktober.
Hun har vondt. Hun er operert samme sted to ganger i løpet av ti dager. Magen er hoven. Stomien er ikke like rund og fin som den første, og det har blitt et merkelig søkk ved siden av den.
Skuffelsen
For flere år siden fikk Anette en fast stomisykepleier på Ahus. Nå ringer hun til henne, og sykepleieren kommer så fort hun kan. Anette gråter ut sin skuffelse. Sykepleieren trøster. Dette kan fortsatt bli bra. Men hun må gi det litt tid.
Tidligere i høst startet Anette en blogg. Der forteller hun helt åpent om seg selv og skaden sin.
– Det er en enorm lettelse å kunne si alt. Jeg håper at jeg kan være en inspirasjon for andre, sier hun.
Geir Arne Larsen mener at åpenhet er viktig, både for henne selv og for andre stomipasienter.
– Det er sosialt ekstremt invalidiserende å være inkontinent for avføring og urin, spesielt avføring, og når man i tillegg er ung og har et langt liv foran seg, er det enda verre. Dette er en pasientgruppe som lider i det stille. Temaet er fortsatt tabubelagt, sier overlegen.
– Det å få utlagt tarm er jo forbundet med myter og for noen betydelige plager. Men for de fleste er det slik at man venner seg til det og finner en løsning som gjør at man får et kvalitetsrikt liv, sier han. Det er grunn til å tro at mytene stammer fra en tid da utstyret var dårligere og lekkasjene flere, fortsetter han.
I dag er stomien i seg selv lite begrensende når man har funnet fram til det utstyret som passer en.
Larsen forteller at det hender av og til at man må korrigere en stomi, men Anette kan nå forvente at den skal fungere godt. De fleste trenger en tilpasningsperiode på fire til åtte uker før stomien finner sin endelige fasong og figur.
To dager etter stomioperasjon nummer to er Anette like glad og stolt igjen. På bloggen sin legger hun ut bilder hvor hun viser hvordan hun skifter pose.
Hun har fortsatt store smerter, men takker nei til morfin, vil ikke bli susete i hodet og kvalm. Hun prater med romkameraten og stabber omkring i gangen. På stua triller en liten kafé inn med kjøttboller til middag.
Hun gleder seg til å reise hjem igjen. Nå venter hun på kjæresten. Han vet at stomien ikke er like fin som sist og at hun har fått noen nye arr.
– Det gjør ikke noe. Ta det med ro, sier han.
– Du er like fin for det.