Fremdeles nok spytt

Iggy and the Stooges
Enga, Øyafestivalen

Iggy Pop og Co startet med et av sine sterkeste kort «Raw Power», men var helelr halvlunkne enn blodige. Det luktet seniortilværelse lang vei - skulle man virkelig stå her i en drøy time og se på halvdøde helter? Skulle bekymringen overfor bestefargjengen fra før konsertstart vise seg begrunnet - kom det til å bli en klam og pinlig affære?

Heldigvis ikke - the Stooges kan trolig spille fletta av de fleste flere tiår yngre enn seg selv.

For selv om det tok et par låter før det begynte å ta av, satt det ordentlig da det først kom. Med Iggy svinsende og haltende i front, dro Stooges det lengste strået onsdag kveld og leverte det de skulle: Heftig, udødelig rock n' roll.

Som perler på en snor kom låtene - alt fra «Fun House» og «I wanna be your Dog», til «Open up and Bleed» og «Death Trip», prepunk ispedd deilige hint av sørstatsblues og jazz.

Det tok i underkant av 60 sekunder, så hadde frontmann Iggy dradd av seg og sto i bar overkropp. Ikke like sexy og spenstig som i gamle dager. En spenst som også mangler i hoppene og krumspringene - det går litt roligere for seg, og som også er på hell i stemmen - han har mistet en del. Men det er like mye vilje og attitude som før, og en fandenivoldsk evne til å forføre publikum.

James Williamsons gitar var deilig aggressiv og velkommen tilbake etter sitt lange fravær, og det var minst like gledelig at han har valgt å returnere,som å se Iggy storkose seg kåt på scenen - opplevelsen av the Stooges er så mye mer enn Iggy, og Iggy med Stooges er noe helt annet enn mannen alene.

Og i rette pønke- og Iggyånd inviterte 63-åringen opp publikummere for å danse på scenen til «Snake Appeal», mens han lot seg omfavne og elske.

- Selv med alle oljepengene er det fremdeles onde små pønkere som ønsker å danse med the Stooges.

Iggy selv tok turen ned i fotograva et par ganger, og klasket hender og vinket og ropte med dem som sto lengst fremme - tydelig fornøyd med å være Iggy Pop og i the Stooges.

Men til tross for at Hr Pop vrikker og spretter og spytter (gjerne på seg selv, flere ganger) og er manisk og urytmisk som en 6-åring, så er det musikken og bandet som gjør at kvelden blir så fantastisk som den gjør. Enkelt, samkjørt og suggererende. Det er synd de bukket under som band så kjapt på 70-tallet.

Men likevel - det er noe søtt over at halvparten at gamlisene haltet seg av scenen da det hele var over - bassist Mike Watt med venstrebeinet i skinne og krykker til hjelp, Iggy som sedvanlig halvsnublete ut i periferien, glisende og veivende med begge armene.

3599