Fra rushelvete til lykkelig familieliv

(Glomdalen.no): Sammen med forloveden Åse Henriksen (29) og sønnen Oliver på sju måneder tar han imot i tante Anita Ødegårds julepyntede hus på Tjura i Grue. Den lille og lykkelige familien bor nå i utkanten av Hamar, Åses hjemby, men er på «julegaverunde» på Eriks hjemtrakter. Lille Oliver pludrer blidt med en nybakt pepperkakefigur i hånda, mens foreldrene stråler om kapp med julestjerna i vinduet og glitteret på juletreet.

Her og nå er det vanskelig å begripe at Erik og Åse begge har hatt et langvarig og tungt rusmisbruk bak seg, og mer enn én gang har svevd mellom liv og død.

– Det er blitt mange begravelser, sikkert 20. Alle under 30 år. Nesten alle mine venner er døde av rusrelaterte årsaker som overdoser, selvmord eller trafikkulykker. Mange av dem ligger begravet ved Grue kirke, forteller han nøkternt.

Svevde mellom liv og død

Selv lå han en gang 13 timer i respirator og svevde mellom liv og død etter en overdose, eller arbeidsuhell som han med et skjevt smil selv kaller det.

– Det har vært nære på mange ganger, fastslår han.

Så blir han mer stille. To av kameratene hans døde hjemme hos ham. Den ene, en 21-åring som han var sammen med nesten hver eneste dag, døde i en stol i Eriks stue etter at de sammen hadde vært i Oslo og kjøpt heroin. Erik har lært seg å leve med det, men hendelsen stikker dypt.

(Saken fortsetter under bildet)

Denne saken er levert av Glåmdalen.

Fra kretslaget til rusmiljøet

Som 13-åring spilte Erik på kretslaget i fotball, var gløgg og klarte seg bra på skolen, men allerede året før hadde han så smått begynt å teste ut virkningen av alkohol som han og noen kamerater stjal fra foreldre ved å etterfylle vann. Gjennom siste året på ungdomsskolen var han godt i gang med både hasj og amfetamin i helgene. Da han var 13 år, kom det nemlig flyttende en kar til Kirkenær som hadde sonet en lengre hasjdom. Erik og to kompiser ble etter hvert kurerer for ham og fikk lett tilgang på narkotika. I dag er denne ene kompisen død, mens den andre er ufør.

Så gikk det slag i slag i år etter år. Pådro seg noen dommer. Ble satt på metadon allerede som 21-åring og så godt som fullførte hjelpepleierutdannelse, men fortsatte etter hvert å ruse seg. Kjørte litt budbil og jobbet på fabrikk – mer eller mindre ruspåvirket. Flyttet litt rundt og bodde også noen år i Oslo, og finansierte i stor grad eget forbruk gjennom videresalg til andre. Havnet i Kongsvinger, og levde et nokså anonymt liv i ei boligblokk sammen med mange andre rusavhengige i et par år.

Linken og Jobben ble vendepunktet

Så åpnet Linken og Jobben, lavterskeltilbudet for tidligere og nåværende rusavhengige i Kongsvinger, i mars 2011. Det ble vendepunktet.

– Der kom jeg i kontakt med Tony Bekkengen og Frank Skulstad, som begge var ansatt der. Jeg var da bostedsløs, eide ikke annet enn det jeg sto og gikk i, og sov litt her og der hos kompiser i rusmiljøet. På NAV sa de at de ikke hadde noen bolig å tilby, men Tony og Frank viste til regelverket om at ingen skal bo på gata og presset på. Via et par uker på «Gjestegården» kunne jeg flytte inn i møblert leilighet på Vangen. Der isolerte jeg meg i perioder, for jeg var lei, sliten, hadde angst og følte at jeg ikke orket mer. På det tidspunkt ruset jeg meg ikke lenger for rusens skyld, men for å holde meg oppe, forteller 35-åringen.

Linken bidro til at han kom seg mer ut og traff folk, og der fikk han mat. Erik kjente dessuten Tony litt fra mange år tilbake, fra den tida de begge tilhørte rusmiljøet, og ble med ham på ulike jobboppdrag, også det i regi av Frelsesarmeens rusomsorg.

– Jeg så jo at han var blitt rusfri, fungerte bra og hjalp folk – så at det nyttet. I tillegg fikk en annen bruker av Linken og Jobbet plass på den private institusjonen Hasselbakken i Feiring og trivdes. Der var det heller ikke ventetid for å komme inn. Igjen tro Tony og Frank til, og etter endel fram og tilbake gikk kommunen med på å la også meg få komme dit.

Oppholdet der kostet 27.000 kroner i måneden, en betydelig kostnad for kommunen, men samfunnsøkonomisk er det blitt en lønnsom «investering».

– Jeg kom dit i august 2011 og skulle i utgangspunktet være der i tre måneder, men ble der i rundt ett år. Hovedårsaken til det var at jeg fikk jobb på et mekanisk verksted på Minnesund. Jeg er veldig glad for den støtten jeg fikk der, og at jeg fikk bli så vidt lenge.

(Saken fortsetter under bildet)

Møtte forloveden på institusjon

I mai 2012 fikk Åse plass på Hasselbakken, også hun etter mange års rusavhengighet. Der ble hun kjent med Erik, og det utviklet seg til noe mer enn vennskap.

– På Hasselbakken var det ikke anledning til å være på rommet til hverandre, så vi grudde oss litt til å fortelle at Åse var blitt gravid, ler Erik i dag.

Nå har begge vært rusfrie en god stund og utgjør sammen med Oliver en lykkelig kjernefamilie.

– Jeg er bare glad, stråler Erik, som for første gang skal feire jul som pappa.

– Jeg er lykkelig hver eneste dag og gleder meg over hvor bra jeg har det. På Hamar har jeg også mange gode, nyktre venner som har tatt imot meg etter at jeg ble rusfri, forteller Åse, som runder 30 år i februar.

– Mine venner er døde, men jeg har truffet en tidligere kompis fra Åsnes. Også han er rusfri og bor nå på Hamar, supplerer Erik usminket.

Usant dødsbudskap på Facebook

I fjor en gang leste hans tante på sosiale medier at også Erik var død.

– Ei kvinne på Kirkenær hadde lagt ut ei melding på Facebook om at han var død av en overdose. Jeg ante ingenting, var i sjokk og ble helt nummen i hele kroppen. Så viste det seg heldigvis at det ikke stemte. Det er helt ubegripelig at noen kan gjøre noe slikt. Jeg har pratet med henne, og hun sier at hun er lei seg, men skylder på at hun hadde hørt det fra noen i rusmiljøet, forteller Anita Ødegård engasjert.

– På Facebook-sida mi kunne jeg på kort tid lese 50–60 rest in peace-meldinger. Mye slekt og venner sleit en stund med denne hendelsen, supplerer Erik.

Tante Anita har i alle år vært en god støttespiller for nevøen, som hun kaller gutten sin.

– Jeg har alltid støttet ham og vært der for ham. Det er viktig å respektere folk som de er. Rusavhengighet er en sykdom som mange kommer ut for. Nå er jeg bare glad, også over at Erik har truffet verdens kjekkeste jente og fått barn. Alt i livet hans er snudd. Det er stort, sprudler Anita blidt, og roser den åpenheten som både Erik og Åse viser, og som hun mener er viktig for å komme videre i livet.

Erik har også latt seg intervju i ei bok i regi av Frelsesarmeens rusomsorg, og som kom ut nå til jul. Tittelen er «Det skjer jo ikke meg», med undertittelen «Om et liv i rus og veien ut». Forfatter Emil Skartveit har intervjuet 12 tidligere rusmisbrukere, inkludert både Erik og daglig leder på Linken og Jobben, Tony Bekkengen. Sistnevntes historie skulle være velkjent gjennom Glåmdalen.

Tante Anita forteller for øvrig at Erik er den ene fadderen til hennes yngste datter, som nå er 13 år gammel. Den andre fadderen er ei politikvinne fra Trondheim...

Selv uttrykker Erik takknemlighet for den støtten han har fått og fortsatt får fra Anita, og roser i samme åndedrag faren sin på Brandval.

– Han har alltid stilt opp og vært flink til å være der for meg, sier Erik og har også vært innom ham på besøk nå før jul.

Aldri sett hverandre ruset

Om veien videre sier Erik, og får samtykkende nikk fra Åse:

– Jeg føler ikke at nykterheten vår balanserer på en knivsegg i dag, at det er noen fare for at vi sprekker ved å få litt motstand. Og vi er glade for at vi aldri har vært i samme rusmiljø, aldri har ruset oss sammen, og aldri sett hverandre ruset.

Noen utfordringer har de allerede hatt. Fødselen ble svært krevende, pågikk i nærmere tre døgn og inkluderte både vakuum og tang før det endte med keisersnitt. Ifølge paret var situasjonen en stund uviss både for mor og barn. Dessuten har Erik mistet jobben på Minnesund som følge av nedbemanning, sist ansatt som han var. Men de ser framover.

– Jeg mangler bare én eksamen og seks ukers praksis på sykehus på å fullføre hjelpepleierutdannelsen. Det legges nå til rette for at jeg skal få gjennomført dette på nyåret, forteller Erik og poengterer samtidig viktigheten av at næringslivet gir tidligere rusavhengige tillit slik at de har noe å gå til.

– Jeg har fullført videregående skole, er utdannet omsorgsarbeider, jobbet i barnehage på Feiring og håper å få jobb innen hjemmesykepleien på Hamar når Oliver blir større, sier Åse.

Begge vil ut i jobb

De er enige om at å komme ut i jobb vil være viktig for dem begge, også for å begynne å betale ned studielån og annen gjeld. Fortsatt følges de opp av ei ansvarsgruppe og skryter av den hjelpen de har fått og får. Derimot har de blandede erfaringer med NAV. Åse får ikke fullrost sin NAV-kontakt på Hamar. Erik er kritisk til NAV på Kongsvinger. Nå sist har han fått regning derfra på 30.000 kroner for opphold på Hasselbakken, ikke akkurat det han trengte mest i den fasen i livet som han nå er i.

– Siden jeg mottok arbeidsavklaringspenger og ble boende så vidt lenge der, mener de at jeg skal betale for noe av oppholdet. Jeg tok opp dette i ansvarsgruppa, og det ble sagt at dette skulle ordnes opp i, hevder Erik.

– Livet kan rase av et inkassokrav på 30.000, følger Åse opp og håper at også det løser seg.

Samtidig føler de at livet smiler til dem. I kveld feirer Erik sin tredje, rusfrie julaften på rad, Åse sin andre og Oliver sin første. Kan det tenkes en lykkeligere og mer rørende treenighet?

Denne saken er levert av Glåmdalen.