- Forventet mer forståelse

(SIDE2): Det kom tidlig fram hva Julie Aas Rye (27) syntes om at dyrene på «Farmen»-gården skulle slaktes.

- Jeg er ikke imot slakting av dyr i det hele tatt, men jeg knyttet meg sånn opp mot dyrene på gården at jeg synes det var veldig vanskelig å skulle ta livet av dem, sier hun til Side2.

- Nå er jeg dum
Hun er i midlertidig overrasket over at hun reagerte så sterkt som hun gjorde.

- Jeg husker at jeg synes det var ille, reflekterer hun.

- Jeg husker først gang jeg lå inne i grisebingen og ga grisene kompost, da tenkte jeg «Uff nå er du dum som knytter meg sånn til dem». Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle reagere så sterkt. Inne på «Farmen» blir alle følelser forsterket og jeg er et følelsesmenneske og det er klart at om du blir litt lei deg så blir du skikkelig lei det, fortsetter Julie.

Og det er tydelig at Julie var lei seg både titt og ofte under oppholdet på den idylliske gården i Babmle. Allerede før den planlagte slaktingen, som vises på TV i mandagens episode av den populære realityseien, har Julie nemlig felt mang en tåre foran kameraene, noe hun selvsynes er helt geit.

- Det ble litt tårer, men det er ikke noe problem for meg å gråte på TV. Jeg vet jo hvem jeg er og jeg synes ikke det er en svakhet å vise følelser så da er det greit. Men jeg hadde ikke trodd det skulle bli så mye, sier hun oppriktig.

- Snakket bak min rygg
Det kommer tydelig fram at mange av de andre på gården ikke deler Julies syn på slakting, og mener hennes oppførsel er noe tåpelig. Selv hadde 27-åringen fra Engelsviken forventet å møte mer forståelse.

- Jeg gikk mot strømmen, og det fikk jeg høre. Folk har nok snakket en del bak min rygg om at de synes jeg er tåpelig som ikke bare kan spise den grisen og være med på det, forteller hun.

Selv fanget Julie sin egen mat.

- Jeg rodde ut hver kveld og trakk garn for å få en liten sik å spise til middag, forklarer hun.

- Jeg synes det er viktig å respektere at folk har forskjellige meninger, så lenge det ikke går ut over andre. Og min mening gikk ikke ut over noen for jeg fanget min egen fisk og jeg sa aldri at de ikke skulle slakte. Jeg sa jo at jeg forsto, fortsetter Julie.

(Artikkelen forttsetter under bildet)

- Det verste var isolasjonen
Det harde fysiske arbeidet og den sparsommelige tilgangen på mat gjorde at Julie ofte følte sult.

- Det var lite mat. De ukene vi drev med skikkelig fysisk arbeid og hadde kålstuing eller kålsuppe til middag og en å skive brød til lunsj var tøffe, forteller hun.

- Jeg var sulten, men jeg spiste ikke det kjøttet så jeg var nok mer sulten enn de andre. Det var ikke mye fisk å få i det garnet. Og det var tungt for magen så jeg ble litt dårlig av det, fortsetter hun.

I motsetning til det mange kanskje tror, var det ikke slaktingen som var det verste med å være på gården ifølge Julie.

- Det verste var isolasjonen. Det og ikke å vite hva som skjedde på utsiden, forteller hun.

- Også det å ikke ha noe tid for seg selv var litt vanskelig. Jeg så for meg at jeg skulle drive med yoga i sekstiden hver dag nede ved vannet, men man våknet jo fire av kyrne som brautet og ville blir melket, ler hun.