Forutsigbar moro på landet

Leap Year - USA/Irland 2010. Regi: Anand Tucker. Med: Amy Adams, Matthew Goode, Kaitlin Olson, John Lithgow, Adam Scott, Peter O'Meara

Aldersgrense: 7 år

Karrierekvinnen Anna (Amy Adams) er samboer med karrieremannen Jeremy (Adam Scott), og håper de skal få tilslag på drømmeleiligheten de har sett seg ut i Boston. Men enda mer drømmer hun om at han skal få ut fingeren hennes og tre en ring på den.

Anna er av typen som uttaler at hun ikke liker overraskelser. Altså en type som kun finnes i filmer som vil fortelle oss at den kvinnelige hovedpersonen er en skikkelig kontrollfrik, som innerst inne trenger å møte sin rake motsetning. Så dersom Anna og Jeremy skal ta det store spranget inn i hymnens lenker, innser hun at det er hun som må si hopp.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Når Jeremy drar av gårde på kardiologseminar i Irland, googler Anna seg fram til at denne grønne øya har en tradisjon for at kvinner kan fri til menn på en bestemt dag hvert fjerde år. Dermed pakker hun sin Louis Vuitton-koffert og setter av gårde for å rekke fram til sin utkårede hjertespesialist innen kalenderen passerer denne romantiske bakvendtdatoen.

På reisen møter hun selvfølgelig hindringer. Først i form av turbulens som tvinger flyet hennes til å lande milevis unna målet, deretter i form av den generelle tregheten som i følge filmen finnes både i Irlands kollektivtransport og rurale befolkning. Hun får motvillig hjelp og reisefølge av den rufsete, unge kroverten Declan (Matthew Goode), som framstår som hennes rakeste motsetning. Eksempelvis synes han det er rart at hun kaller kofferten sin for Louis.

Noen som tviler på at de to gradvis vil gå fra avsky til tiltrekning i løpet av ferden? Jeg sikter naturligvis ikke til kofferten og Declan, men Anna og Declan.

Som det vel framgår, er dette på ingen måte filmen som får deg til å lure på hvordan det kommer til å gå. Langt mer irriterende er det imidlertid at den ikke klarer å more deg på veien mot denne opplagte destinasjonen. I begynnelsen er filmen nærmest insisterende umorsom. Forsøkene på å vitse med Irland som et alkoholisert og overtroisk land for gamle menn, er i beste fall plump. Men bunnen nås når vi jaggu også skal utsettes for litt real slapstickmoro.

Faktisk er denne første halvdelen av filmen så lite vellykket at jeg satt og tenkte på om man burde avvikle hele institusjonen som kalles ekteskap, da dette muligens vil stoppe produksjonen av romantiske komedier om unge kvinner som er sykelig opptatt av å stå hvit brud.

Men så er det noe som skjer. Selv om de tidligere bare hadde irritert meg, håpet jeg etter hvert kun på det beste for Anna og Declan. Som selvsagt er at de skal få hverandre. Og deretter var jeg, i hvert fall til en viss grad, solgt.

Delvis skyldes dette skuespillernes udiskutable sjarm. Men mest av alt handler det om selve grunnen til at formelen for denne sjangeren gjentas så hyppig: Den treffer deg der du er som mykest, ved å dyrke den gamle myten vi ikke vil gi slipp på. Den som handler om ekte kjærlighet, som dukker opp når man minst venter det.

Jeg så den i hvert fall ikke komme i forhold til denne irriterende og deilig forutsigbare filmen.

SE VIDEO AV LEAP YEAR